Ekspedisjoner

MAUD-EKSPEDISJONEN (1918-1925)

Med sin nybygde polarskute Maud startet Roald Amundsen i 1918, sammen med ni andre, på en ny ekspedisjon som skulle drive over Polhavet og kanskje nå Nordpolen. Det tok to år å komme gjennom den isfylte Nordøstpassasjen, og enda et år fastfrosset i isen nord for Beringstredet før Amundsen ga opp og isteden prøvde å reise nordover med fly. Maud fortsatte med redusert besetning frem til 1925 uten å komme inn i øst-vest-strømmen. Maud-ekspedisjonens viktigste resultat var de vitenskapelige data som Sverdrup samlet og bearbeidet under ekspedisjonen.

Innledning
Etter å ha tatt en avstikker til Sydpolen skulle Roald Amundsen gjennomføre planen om å gjenta Fridtjof Nansens drift over Polhavet og kanskje komme nærmere eller helt over Nordpolen. Ekspedisjonen måtte ha et vitenskapelig fundament, og meteorolog og oseanograf Harald Ulrik Sverdrup sa ja til å lede de vitenskapelige undersøkelsene.
Fram var temmelig medtatt etter oppholdet i tropiske farvann på vei hjem fra Antarktis, og Amundsen brukte pengene han hadde tjent på investeringer under verdenskrigen til å få bygget en ny polarskute. Det var båtbygger Chr. Jensen i Vollen i Asker som bygde Maud. Skuta ble døpt Maud etter den norske dronningen. Amundsen fikk noe av utstyret fra Fram til bruk på Maud.

I tillegg til Sverdrup fikk Amundsen med seg Helmer Hanssen, Oscar Wisting, Knut Sundbeck og Martin Rønne, som hadde deltatt på Sydpolsekspedisjonen 1910-14. De andre deltagerne på første delen av Maud-ekspedisjonen var Paul Knudsen, Peter Tessem og Emmanuel Tønnesen. Til sammen var de ni på den første delen av ekspedisjonen.

Inn i Nordøstpassasjen
Roald Amundsens utsatte nordpolsekspedisjon kom først av gårde i juli 1918. Planen var å gå inn i pakkisen nord for Beringstredet, drive med isen så nær Nordpolen som mulig slik at Nordpolen kunne nås, og underveis foreta vitenskapelige undersøkelser. På grunn av første verdenskrig og herjinger på havet, måtte Maud ta veien gjennom Nordøstpassasjen. Det var lettere sagt enn gjort.

Maud dro fra Oslo kl. 4 om morgenen på St. Hans-dagen, tok noe utstyr om bord i Horten og de vitenskapelige instrumentene om bord i Bergen, hvor Sverdrup hadde startet sin akademiske karriere. Amundsen møtte skuta i Tromsø, hvor også fem tonn tørrfisk og en del skinnklær ble tatt om bord.

Endelig avskjed med Norge fant sted i Vardø 18. juli til stor jubel fra befolkningen. Den 22. møtte de den første isen. Det viste seg at isforholdene dette året var mye vanskeligere enn under den første Fram-ferden. Maud ble også utsatt for stormer og grunnstøting. Den 6. august ankom de Khabarovo hvor det var telegrafstasjon, og hvor de også skulle utføre nye magnetiske målinger ved Scott-Hansens målestasjon fra første Fram-ferd. Her traff Amundsen en 21 år gammel telegrafist, Gennadij Olonkin, som hadde norsk mor og russisk far. Da Olonkin hadde lyst til å være med, og han blant annet kunne gjøre nytte som tolk, ble han den tiende deltageren på Maud.

Det var blitt midten av august og den arktiske sommeren var på hell. Sverdrup begynte da med sine oseanografiske målinger siden fremdriften langs kysten var så dårlig. Den 31. august, vel seks uker etter avgangen fra Vardø, nådde de Dickson, den siste telegrafstasjonen på vestsiden av Nordøstpassasjen. Ti hunder og en del olje ble lastet om bord før de dro videre og passerte Kapp Tscheljuskin 9. september, slik Nansen hadde gjort. Men isen var ikke som da og de ble stående fast på østsiden av kappet. En liten og beskyttet bukt ble nå deres vinterhavn.

Den første vinteren
Hverken Amundsen eller Sverdrup regnet overvintringen som bortkastet. Området var lite undersøkt fra før, og Sverdrup gikk i gang med å etablere et magnetisk observatorium og å sette opp meteorologiske stasjoner.
Amundsen ble utsatt for flere ulykker mens de lå her. En gang falt han gjennom isen og ble reddet av Hanssen. En annen gang falt han hardt på isen ved skuta, skadet skulderen og brakk overarmen. Etter seks uker, like før armen endelig skulle løses fra forbindingene, ble han overfalt av en isbjørn. Han ble reddet i siste liten, men forstuet håndleddet og ble skrapet opp i baken av bjørneklørne.

Vinteren gikk med til de vanlige daglige oppgavene, som Amundsen tok liten del i takket være den skadde armen. Hans trofaste følgesvenn Wisting fikk oppdraget som lege og sykepleier. Den 22. november begynte Amundsen å hjelpe til i det magnetiske observatoriet, selv om høyrearmen bare var delvis brukbar. Men, 10. desember ble han alvorlig kullosforgiftet i observatoriet, og helsa hans fikk en varig knekk av denne hendelsen. Han holdt seg gjennom resten av ferden stort sett i og ved Maud, og deltok ikke på sledeekspedisjonene som ble gjennomført med utgangspunkt i vinterhavnene.

Tessem og Knudsen
Sommeren 1919 kom sent dette året, og i begynnelsen av august lå Maud fremdeles fast i isen i bukten. Peter Tessem, ekspedisjonens tømmermann og snekker, ønsket nå å forlate ekspedisjonen, angivelig på grunn av hodepine og søvnløshet. Amundsen skrev i sin beretning at han kom på ideen å sende alle de vitenskapelige observasjonene tilbake til Dickson, og at Tessem og Paul Knudsen kunne ta dette oppdraget. Planen var at de skulle bo i en liten hytte på land inntil føret var bra nok for dem til å ta fatt på turen tilbake langs Tajmyr-kysten til Dickson. 12. september gikk isen endelig opp og slapp Maud ut. De åtte mennene om bord vinket til Tessem og Knudsen som sto igjen ved hytta og fortsatte ferden østover. Det var det siste noen så til de to på land. Deres forsvinning gikk inn i rekken av arktiske mysterier, men av rester som ble funnet antas det at den ene – antagelig Knudsen – omkom ved et uhell først, og at den andre fortsatte så langt som til fastlandet ved Dicksonøya. Med lysene fra stasjonen synlige på horisonten har han antageligvis glidd på isen, slått seg bevisstløs og frosset i hjel. Skjelettet som ble funnet senere er begravet på stedet og en flott minnestein er reist ved graven.

Den andre vinteren
Etter bare 11 dager ble Maud igjen stoppet av isen og en ny vinterhavn ble etablert ved Ajonøya. Denne gangen hadde de en tsjuktsjerboplass i nærheten, som det ble en del kontakt med. Sverdrup tilbrakte de syv vintermånedene sammen med tsjuktsjerne på deres vandringer, noe som resulterte i en detaljert etnografisk beskrivelse av disse nomadene og deres levesett.

Igjen ble meteorologiske og andre instrumenter montert, og Hanssen, Olonkin og Tønnesen ble sendt av gårde med hundeslede til Nischne-Kolymsk for å melde fra til myndighetene om at ekspedisjonen lå ved Ajonøya og hadde kontakt med de innfødte. Amundsen var nemlig nervøs for å få ubehageligheter senere på våren dersom de ikke fikk noen form for tillatelse eller aksept. De interne forholdene i Russland på denne tiden var jo ikke helt avklart. Etter tre uker var de tilbake.

Den 1. desember sendte Amundsen Hanssen av gårde på en 1500 km lang sledeekspedisjon til telegrafstasjonen i Nome, Alaska, hvor han skulle levere post og et 700 ord langt telegram til avisene. Wisting og Tønnesen skulle bli med samt en av deres nye tsjuktsjervenner som guide. Turen var beregnet å ta fem måneder.

Etter at de hadde dratt var det bare én hund igjen på Maud, som Olonkin brukte til å kjøre drivved til skuta med. Senere kjøpte de flere hunder av den stadige strømmen av russere og tsjuktsjere som besøkte skuta. Amundsen overtok byssa og trivdes med det, og ellers ble det lest mye fra det rikholdige biblioteket om bord.

Sverdrup kom tilbake fra sin reise med tsjuktsjerne 17. mai 1920 og begynte med en gang å skrive på sin beretning. Den ble først utgitt som kapittel i Amundsens bok, deretter som egen bok i 1938 som fikk navnet Hos tundra-folket.

Tre dager senere tok de en liten bjørnunge om bord som de kalte for Marie. Amundsen stelte med henne til hun ble for stor og farlig og måtte avlives, fire uker senere. Amundsen tok skinnet med seg tilbake til Norge for å få det utstoppet. Hun står i dag utstilt på Svartskog, som var Amundsens hjem.

Den 15. juni kom Hanssen og Wisting tilbake fra sin lange og anstrengende sledereise. Tønnesen hadde gitt opp Maud-ekspedisjonen underveis og skulle ta seg hjem til Norge. Hanssen hadde ikke fått krysset Beringstredet til Nome og hadde sendt telegrammene fra Anadyr. Wisting hadde oppholdt seg på Østkapp hos den australske handelsmannen Charley Carpendale, mens Hanssen gikk den siste strekningen til Anadyr.

Gjennom Nordøstpassasjen til Nome
Amundsen hadde nå bestemt at de skulle dra rett til Nome når de kom ut av isen, og at de av mannskapet som ville kunne forlate skipet der. Stemningen om bord var ikke helt god etter flere års venting på å komme i gang med den planlagte driften. 8. juli kom de seg løs av isen ved Ajonøya og 15. juli noterte Amundsen at Nordøstpassasjen var forsert for tredje gang i historien. Han og Helmer Hanssen ble således de første til å seile gjennom både Nordvest- og Nordøstpassasjen. 25. juli 1920 var de utenfor Nome.

Ved Beringstredet 1920-21
Det var bare Wisting, Sverdrup og Olonkin som ville følge Amundsen videre på Maud. Etter et kort opphold ved Nome fikk de med den innfødte kvinnen Mary som kokke og gjorde et nytt forsøk på å trenge nordover inn i isen. Men de kom ikke lenger nord enn 76°. Skuta ble ført mot Sibir og det ble på ny en overvintring ved Kapp Serdze Kamen, uten at de hadde klart å komme inn i strømmen over Polhavet.

Også denne vinteren hadde de selskap av tsjuktsjere som hadde teltplass i nærheten. Det ble mye besøk om bord igjen, og én av tsjuktsjerne, Kakot, sa seg villig til å bli med Maud videre da neste forsøk på å komme opp i Polhavet skulle settes i gang.

Tidlig på året i 1921 foretok Sverdrup og Wisting en ti uker lang sledeekspedisjon rundt Tsjuktsjer-halvøya på 2000 km. Under baksingen i isen hadde Maud skadet både hovedpropellen og reserven, og det var klart at de ville måtte seile til Seattle for reparasjon når sommeren kom. I mai kjørte Wisting Amundsen med hundeslede til Carpendale på Østkapp, hvorfra Amundsen kunne få skipsleilighet til Seattle for å forberede Mauds ankomst dit. Wisting fikk hyret fem tsjuktsjere til, slik at de med Kakot ble seks sammen med de tre nordmennene som skulle føre Maud til Seattle.

En vinter i Seattle
De kom seg ut av isen i slutten av juni, og ved Østkapp ble de slept ca. 400 km sørover av et amerikansk oppsynskip. Fra Aleutene dro de videre alene og ankom Seattle 30. august. Her ble Maud reparert og fikk sin fjerde overvintring. Mens Maud overvintret under oppsyn av Wisting og Olonkin, dro Sverdrup til Washington hvor han fikk et engasjement som assistent ved Carnegie-institusjonens avdeling for jordmagnetiske undersøkelser. Her fikk han bl.a. arbeide med de elektromagnetiske observasjonene Maud-ekspedisjonen hadde gjort.

Amundsen reiste videre til Norge for å ordne diverse saker, ikke minst økonomien. Med seg hadde han Kakonita, den fire år gamle datteren til Kakot, og en annen jente, Camilla, som var datteren til den australske handelsmannen Carpendale som var gift med en tsjuktsjer. Lille Kakonita var morløs, og ni år gamle Camilla skulle være med som venninnen hennes. Amundsens mening var å gi dem en bedre start i livet med et opphold i Norge. Pikene fikk sin skolegang på Svartskog i to år før de ble sendt tilbake til hjemlandet. De havnet begge i Camillas familie, som senere flyttet til Seattle med dem.

Drømmen om å fly
I mai 1922 kom Amundsen og Sverdrup tilbake til Maud og et nytt forsøk på driften over Polhavet skulle ta til. Amundsen hadde imidlertid endret sine planer. Han aktet nå å forsøke å fly over Polhavet fra Alaska til Svalbard. Han hadde fått et lite Curtiss-fly fra den amerikanske fabrikken og det skulle være med på Maud til observasjonsbruk.

Han hadde også skaffet et nytt mannskap: den svenske meteorologen Finn Malmgren, flyverne Oscar Omdahl og Odd Dahl, maskinist Søren Syvertsen (som døde i 1923) og Karl Hansen som hadde fått hyre som altmuligmann. Wisting skulle være Mauds fører under den forestående driften, mens Sverdrup skulle fortsette som vitenskapelig leder. Kakot fortsatte også som mannskap.

I mai 1922 hadde Amundsen anskaffet et Junker-fly som han og Omdal forsøkte å fly fra New York til Seattle. Forsøket mislyktes og de havarerte i Pennsylvania. I all hast fikk han skaffet en ny maskin som ble sendt med jernbane til Seattle og tatt om bord i Maud. I juni gikk Maud nordover igjen, men satte først Amundsen, Omdal og Junker-flyet i land ved Wainwright nord i Alaska 28. juli. Med på denne strekningen var også filmfotograf Reidar Lund fra Bio-Films som gikk i land med Amundsen og Omdal. Lund fikk mange gode filmmotiv underveis som resulterte i en nesten 2-timer lang film Med Roald Amundsens Nordpolsekspedition til første vinterkvarter (1923).

Amundsen og Omdal kom seg ikke på vingene den sommeren, og ifølge Amundsen var grunnen det stormfulle været. I stedet måtte de få bygget et lite hus hvor Omdal overvintret mens Amundsen dro sørover, stadig med økonomien som begrunnelse. I mai 1923 prøvefløy de for første gang, men hele understellet røk under landingen og flyet var så ødelagt at det ikke var mulig å reparere det.

Maud hadde fortsatt nordover i 1922 og inn i pakkisen under ledelse av Wisting. Men, driften førte ikke fartøyet lengre vest enn til Ny-sibirøyene og de var ikke i nærheten av målet sitt, nemlig å komme inn i øst-vest-strømmen over Polhavet og kanskje nå Nordpolen.

I mai 1923 ble det foretatt to flyvninger fra Maud med Curtiss-flyet med Dahl bak spakene og Wisting som observatør. Flyet totalhavarerte under den andre landingen. Disse var blant de aller første flyvninger i polare områder, og de første med utgangspunkt fra et fartøy noensinne. Av flyvningene lærte man å se på mulighetene for å lette og lande på polisen med nye øyne, og fant at å fly i polare områder bød på virkelig store utfordringer.

Etter dette fikk Wisting beskjed fra Amundsen om å snu, og ekspedisjonen måtte stampe seg tilbake til Beringstredet som ble nådd i august 1925, etter nye tre år i isen.

Selv om Roald Amundsen mislyktes med å nå Nordpolen med Maud, ble det utført meget omfattende og resultatrike undersøkelser under Harald U. Sverdrups ledelse, og det har gitt Maud-ekspedisjonen status som en av de viktigste i sin tid.

 

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det.
Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det"

Roald Amundsen
 

Aktuelle Lenker

Polarheltene

Lenker

Hjem Kontakt Nettstedskart Ansvarsfraskrivelse

Copyright ©2014, The Fram Museum. All rights reserved.