Ekspedisjoner

DEN ANDRE FRAM-FERDEN (1898-1902)

To år etter at Otto Sverdrup og Fram kom tilbake fra driften over Polhavet, dro de ut igjen med 15 andre deltagere til nordvest-Grønland. Vanskelige isforhold sendte dem over til de arktiske øyene nord for Canadas fastland. Her utførte de et imponerende stykke arbeid med kartlegging og vitenskapelige undersøkelser.

Introduksjon
For detaljer angående byggingen av Fram og endringer som ble gjort før den andre ferden se under Besøk Frammuseet > Polarskipet Fram.

Etter Frams første og vellykkede ferd over Polhavet, fulgte en bølge av begeistring og patriotisme i Norge, og interessen for polarforskning grep om seg i det norske folk og ellers i verden. Nasjonen Norge hadde funnet et område å hevde seg på hvor nordmenn følte at de sto bedre rustet enn noen andre. Det ble derfor snart bestemt at Fram skulle utrustes til en ny ferd.

Frams skipsfører fra den første ferden, Otto Sverdrup, ble oppfordret til å lede denne andre ekspedisjonen. Han hadde allerede bevist sin dyktighet, ikke bare på første Fram-ferd, men også som Nansens følgesvenn på skituren over Grønlands innlandsis i 1888.

Frams første ferd hadde vist at skipet kunne bli enda bedre ved noe ombygging. Sverdrup økte fribordet med seks fot og bygde et nytt dekk fra maskinrommet og fremover. Skuta fikk seks lugarer til midtskips. Det ble også bygd på en stråkjøl (falsk kjøl) for å bedre styringen av skipet.

Deltagerne
Det var lettere å få vitenskapsmenn til å bli med på den andre Fram-ferden enn den dristige første, og Sverdrup fikk med seg fem vitenskapsmenn og ti mannskaper.

Mannskapsbilde her: Sittende fra venstre: kartograf Gunerius (Gunnar) Isachsen, nestkommanderende Victor Baumann, Otto Sverdrup, styrmann Oluf Raanes, zoolog Edvard Bay, Sverre Hassel.
Stående fra venstre: stuert Adolf Henrik Lindstrøm, geolog Per Schei, 1. maskinist Karl Olsen, fyrbøter Rudolf Stolz, 2. maskinist Jacob Nødtvedt, Ivar Fosheim, botaniker Herman Georg Simmons, Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann og fyrbøter Ove Braskerud, lege Johan Svendsen.

Ekspedisjonens første år
St. Hansdagen 1898 lå Fram seilklar igjen. Oppdraget var å kartlegge Nord-Grønland og ta seg over til Grønlands østkyst for å kartlegge ukjente deler av landet.

Den første vinteren ble tilbrakt ved nordenden av Rice-stredet mellom Ellesmere-øya og vest-Grønland i en bukt de kalte Framhavn. Isen blokkerte veien videre nordover. En stor del av Ellesmere-øya ble utforsket på hundesledeekspedisjoner, inkludert en langtur til vestsiden. Sommeren 1899 blokkerte isen fremdeles Smithsundet og Kane Basin, og i tillegg hadde Sverdrups ekspedisjon møtt Robert Pearys Grønland-ekspedisjon og Sverdrup var ikke interessert i noen form for rivalisering. Han snudde derfor Fram sør- og vestover til Jonessundet for å utforske det ikke kartlagte området vest for Ellesmere-øya. Igjen ved Framhavn sto et minnekors for legen, Johan Svendsen, som hadde begått selvmord og hadde fått en våt grav.

1899-1902
Den andre Fram-ferden var planlagt å vare i tre år, men den ble borte i fire. Dette forårsaket naturligvis en del engstelse hjemme. Tre vintre ble tilbrakt ved sørkysten av Ellesmere-øya, først i Havnefjord – ved siden av Grisefjord – og så i Gåsefjord ved sørvesthjørnet av Ellesmere. Da isen sommeren 1901 ikke tinte nok i Gåsefjord til at ekspedisjonen kunne slippe ut, ble en fjerde vinter et nedslående faktum.

Dessverre døde én til av besetningen i oktober 1899 av sykdom. Det var Ove Braskerud.

Vitenskapelige resultater
Raskt og effektivt ble lange sledeferder gjennomført over et stort område i løpet av de fire årene. Ukjente og ikke kartlagte områder av Ellesmere-øya, Amund Ringnes-, Ellef Ringnes- og Axel Heiberg-øyene (oppkalt etter ekspedisjonens sponsorer) ble kartlagt, totalt ca. 150 000 km² - et område på størrelse med sør-Norge. Mange av de norske stedsnavnene ble senere offisielt tatt i bruk. Landet ble annektert av Sverdrup i kong Haakons navn, men den norske regjeringen fulgte ikke opp. I 1925 proklamerte Canada sektorprinsippet. Dette betydde at alt land beliggende mellom Canadas øst- og vestgrenser og Nordpolen skulle tilhøre Canada. De av Sverdrup-ekspedisjonen oppdagede og kartlagte områdene gikk over til Canada uten offisielle protester fra Norge. I 1930, like før Sverdrup døde, ble han tilkjent en sum penger av den kanadiske regjeringen for sitt vitenskapelige arbeid under Fram-ferden.

De vitenskapelige resultatene var sensasjonelle. Tusenvis av planteprøver, 2000 glass med virvelløse dyr, store mengder plankton, stein og fossiler, data om is, temperatur, jordmagnetisme og andre fenomen gjorde at det tok mange år før ekspedisjonsresultatene ble ferdig analysert og publisert. I 1919 ble fire bind publisert og et bind til kom i 1930. Til sammen besto verket av 39 avhandlinger.

Hjemover
Tidlig i august 1902 ble det til slutt mulig å få Fram ut av isen og de 14 resterende ekspedisjonsmedlemmene ankom Norge 18. september. Nok en gang hadde Fram gjennomført en bemerkelsesverdig pionerekspedisjon og kommet trygt hjem igjen.

RUTA PÅ ANDRE FRAM-FERD:

23. JUNI 1898
NORGE
 
EGEDESMINDE
 
GODHAVN
 
UPERNIVIK
18. AUGUST 1898
PIMØYA VED ELLESMERE
SOMMEREN 1899
 
JONESSUNDET
HAVNEFJORDEN
SKREIA
1. SEPTEMBER 1899
 
HAVNEFJORDEN
MOSKUSFJORD
VÅREN 1900
AXEL HEIBERG-ØYA
AUGUST 1900
GÅSEFJORDEN
MARS 1901
 
RINGNESØYENE
KONG CHRISTIAN-ØYA 
NORTH CORNWALL
NORTH DEVON
GRINNELLØYA
VINTEREN 1901
SOMMEREN 1902
BEECHEYØYA
MELVILLEBUGTEN
18. SEPTEMBER 1902
 
UTSIRA
STAVANGER
KRISTIANSAND
LARVIK
KRISTIANIA

 

 

 

 

 

 

 

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det.
Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det"

Roald Amundsen
 

Aktuelle Lenker

Polar Explorers

Lenker

Hjem Kontakt Nettstedskart Ansvarsfraskrivelse

Copyright ©2014, The Fram Museum. All rights reserved.