Polfarere

lindstr�m-(1).jpgAdolf Henrik Lindstrøm (1866–1937)


Adolf Henrik Lindstrøm var norsk kokk og polfarer, og deltok på tre av de mest berømte norske polarekspedisjonene, inkludert andre og tredje Fram-ferd. Hans store og gode renommé er knyttet til all den gode maten han lagde, og han ble kjent som polarkokken over alle polarkokker. Lindstrøm var også den første som seilte rundt hele det amerikanske kontinentet.

Lindstrøm ble født 17. mai 1866 i Hammerfest. Faren, tømmermann Johan Hansen Lindstrøm (f. 1810) og moren hans, Marie Mathilde Johannesdatter Ruonata (f. 1824), kom begge fra Kemi i Nord-Finland. Han var eldste sønnen i en søskenflokk på tre og skal ha hatt en lykkelig barndom til tross for at familien levde under fattige forhold, hvor barna måtte ta stor del i det daglige slitet.

15 år gammel fikk Lindstrøm arbeid som førstereisgutt på en av Hammerfests mange ishavsskuter som gikk til Svalbard. I fem år var han ute på havet, og da med byssa som sitt viktigste tilholdssted. Tjue år gammel fikk han jobb som maskinist ved Brettnes fabrikker i Lofoten, men dro snart ut på sjøen igjen, og da om bord på en av fabrikkens egne frakteskuter. Da fikk han se mye av verden. Hans neste arbeidsgivere ble Hålogaland Dampskipsselskap og Varanger Dampskipsselskap.

Lindstrøm jobbet deretter som kokk på Frams triumftur hjem fra Tromsø til Oslo etter den første Fram-ekspedisjonen. Da hadde Nansen bedt om å få en førsteklasses kokk etter tre harde år i isen. Slik ble Lindstrøm kjent med tidens to store polfarere, nemlig Nansen og kapteinen på Fram, Otto Sverdrup.

Lindstrøm ble deretter med som stuert og kokk på Otto Sverdrups ferd med Fram til nordspissen av Grønland og østkysten av Canada i 1898. Ekspedisjonen, som varte frem til 1902, kartla store deler av arkipelet, og undersøkte de geologiske forholdene, samt floraen og faunaen. Lindstrøm samlet inn store mengder stein og planter, og preparerte fugle- og dyreskinn under reisen.

Lindstrøm var alltid et sosialt midtpunkt på skuta. Han holdt humøret oppe, han vitset og skapte liv. Og, ikke minst tryllet han fram de lekreste matretter. Blant annet fikk Lindstrøm lagd et juletre i 1898 som han spikket, og han hadde flere overraskelsesfester for mannskapene.

Etter at Lindstrøm var hjemme igjen etter andre Fram-ferd, ønsket Roald Amundsen å ha ham med da han i 1903 vil gjøre et forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen i den lille ombygde sildejekta Gjøa.

I en artikkel i ”Nordkapp” datert 17/10-1908 fortelles det at da Roald Amundsen holdt på å velge ut sitt mannskap for Gjøa-ekspedisjonen, henvendte han seg etter råd fra Otto Sverdrup til Lindstrøm. Men Lindstrøm levde da i sus og dus i Kristiania og var lite interessert i noe mer polarliv. Men, da moroa en ukes tid senere var forbi, kom kaptein Amundsen igjen, Lindstrøm var i godt humør og så slo han til. Derimot hadde Lindstrøm allerede den neste dagen mistet lysten på den slags eventyr og gikk hen og forhyrte sig som maskinist på et skip til Vestindia. Amundsen fikk høre om dette, og ringte Lindstrøm opp på telefon og minnet ham om hans løfte. Ja, Lindstrøm visste riktignok ikke at han hadde gitt noe løfte, men siden han hadde gjort det fikk han stå ved det. Slik ble visstnok Lindstrøm med på Gjøa.

Journalister skrev også at Lindstrøm nesten bestandig smilte og lo, og at hans ansikt strålte av humør og livsglede. Roald Amundsen har selv sagt at han fikk to gode og uunnværlige ting fra Sverdrup etter hans Fram-ekspedisjon: hundesledene pluss Lindstrøm.

Lindstrøm ble en nyttig mann på Gjøa. Han var kokk og altmuligmann, og resten av mannskapet likte godt den blide kokken. Peder Ristvedt skrev om Lindstrøm i 1904: ”Det er en pudsig fyr. Tyk og fed som en gris, men altid glad og i straalende humør”.

Den viktigste rollen Lindstrøm hadde om bord på alle de ferdene han deltok på var som sosialt samlingspunkt. Hans erfaring som fangstskutekokk i Nordishavet gjorde ham i stand til å utnytte lokale råvarer som moskus, rein, sjøfugl og fisk. Lindstrøms bruk av ferske varer og medbrakte frosne multer gjorde at det ikke forekom skjørbuk (mangel på C-vitamin) på denne ferden eller under senere ekspedisjoner han deltok på. Det var dessuten Lindstrøm som pleide Wiik på dødsleiet hans i februar 1905. Amundsen skriver at Lindstrøm måtte hjelpe Wiik om natten med å puste. Wiik døde til slutt med sterke magesmerter – noe som senere har blitt spekulert i om kan ha vært en blindtarmbetennelse.

Gjøa-ekspedisjonen hadde Lindstrøm også et formelt oppdrag som feltarbeider for Universitetet i Kristiania, og gjorde et stykke pionerarbeid ved å samle inn planter, fugler og dyr. Han samarbeidet senere med noen av tidens fremste forskere for å katalogisere funnene.

I 1906 lyktes det Gjøa å nå fram til Beringstredet og Stillehavet. Nordvestpassasjen ble gjennomseilt for første gang og den magnetiske nordpol var kartlagt. Da Gjøa høsten 1906 ankom San Francisco dro Adolf innom New York og derfra hjem til Norge, hvor de hjemkomne ble gjenstand for mange æresbevisninger. Amundsen ble tildelt Storkorset av St Olavs orden. Lindstrøm og de andre i mannskapet ble riddere av 2. klasse. Lindstrøm mottok også kongens fortjenestmedalje i gull.

Lindstrøms mor hadde gått bort mens han var ute med Gjøa, og han fortalte en journalist at han ikke hadde noe som bandt ham til sitt fedreland. I følge journalisten "farer han derfor nå av gårde fra havn til havn, hav til hav”. Lindstrøm dro altså tilbake til Amerika og rundt Kapp Horn med et amerikansk krigsskip. Han ble dermed den første nordmann til å seile rundt hele det amerikanske kontinentet. Mellom Gjøa-ekspedisjonen og sydpolsferden var han seks måneder i den amerikanske marinen som matros og oppasser, og var også to år i fraktfart på Stillehavskysten som fyrbøter. Han fortsatte som fisker og kokk om bord på diverse fangstskuter langs den amerikanske vestkysten, før han i 1910 ble kalt hjem til Norge av Roald Amundsen, som nå var i gang med å finne mannskap til sin sydpolsekspedisjon.

Lindstrøm hadde nå sju år i polarisen bak seg, da Amundsen ba ham om å være med på en ny ekspedisjon. Mannskapet på Fram trodde de skulle nordover, men på Madeira skulle Amundsen fortelle at de var på vei sørover til Sydpolen.

Lindstrøm ble den som holdt orden på basen deres, Framheim, i Antarktis. Han var ansvarlig for matstell, reparasjoner og andre oppgaver i huset. Lindstrøm jaktet på sel og pingviner som han tilberedte etter beste evne. I lange perioder var han helt alene i Framheim. Amundsen og de andre karene dro stadig ut på lengre turer for å plassere depoter.

Den 14. desember 1911 plantet Roald Amundsen og hans fire menn det norske flagget på polpunktet. Den 26. januar var de tilbake i Framheim hos Lindstrøm. Lindstrøm hadde da vært alene i 99 dager. Lindstrøm ble om bord i Fram til ekspedisjonen kom hjem til Norge i 1914. Han fikk Sydpolmedaljen for sin innsats.

Etter Nordvestpassasjen fikk Lindstrøm St. Olavs orden. Denne gangen ble kokken i Framheim avspist med en mindre pengebelønning enn de som hadde dratt til Sydpolen og sjøfolkene som seilte på Fram. Det ga ham en dårlig følelse av å være mindre verdt. I et brev til Amundsen kommenterte han dette. Han trodde ikke Stortinget «liker ham stort som stuert».

Etter 72 timer hjemme mønstret han på Sverdrups russiske hjelpeekspedisjon med Eclipse og var borte i årene 1914-15. Otto Sverdrup var her hyret av det russiske admiralitetet til å unnsette en russisk ekspedisjon langs kysten av Sibir. Vinteren 1915 fant de 60 russere etter en 275 km lang sledetur fra skuta. De var sterkt forkomne og plaget av skjørbuk. Lindstrøms diett berget dem, og ekspedisjonen kom tilbake til Murmansk etter et år.

I 1915-16 var Lindstrøm tilbake ved Sibir-kysten, da som kokk for den norske forretningsmannen Jonas Lied på hans ekspedisjon til Jenisej-elven. Denne ekspedisjonen hadde som hensikt å legge ut depoter og skaffe sibirske trekkhunder for Roald Amundsen. I sine memoarer skriver Lied om retten “Biff à la Lindstrøm” at den ble laget av bjørnekjøtt og servert på alle Grand-hoteller i Nord-Europa. Det er også en svensk “Biff à la Lindström” lagd av hakket oksekjøtt ispedd rødbeter. Polarkokken Lindstrøm lagde også denne retten, og sa han hadde fått oppskriften av en svensk husstellærerinne. (Kilde: NBL)

Han giftet seg 21. mars 1917 hos byfogden i Oslo med den 11 år yngre friserdamen og parfymerieier Olga Johanne Olsen (10.9.1877–27.9.1930), som var datter av arbeider Johan Olsen og hustru Anne Dorthea. De bosatte seg i Munkedamsveien 11 i Oslo.

Lindstrøm ble så på nytt hyret av Amundsen til den forestående ekspedisjonen med skonnerten Maud, som skulle seile gjennom Nordøstpassasjen. Men Lindstrøm kunne ikke bli med Amundsen som planlagt. Idet han skulle gå om bord i Maud sommeren 1918, fikk han et slag og ble lam i venstre beinet. Ekspedisjonstiden for Lindstrøm var nå over, og han fikk en statspensjon på kr 2000,- årlig. Dette var en pensjon som også skulle veie opp for forskjellsbehandlingen han hadde fått etter å ha fått dårligere betalt enn sine kamerater fra sjøpartiet og fra sledepartiet fra selve sydpolferden.

Lindstrøm fortsatte med å holde foredrag osv., og han var en kjent person i Oslo. Barna passerte forbi leiligheten hans i Uelands gate for å hylle ham med flagg og hurrarop på 17. mai - som var bursdagen hans.

Sin store samling bestående av planter, steiner og fugleskinn fra polarferdene sine ga han til Universitetet i Oslo.

Roald Amundsen skrev om Adolf Lindstrøm: "Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann."

I 1930 døde Olga Johanne, bare 54 år gammel. Da kom Adolf på gamlehjem. Han bodde sine siste leveår på Theodor Henrichsens sjømannshjem i Karlsborgveien 5 i Oslo, i Ekeberg-traktene.

I 1936 ble han invitert til en stor 25-årsmarkering for erobringen av Sydpolen, men han hadde ikke krefter til å delta. Helsa var blitt stadig verre. Han var lam på venstre side og en økende sukkersyke tappet kreftene. Han kom seg ikke ut av leiligheten mer. Han døde av hjertesvikt 26. september 1939 på Ullevål sykehus.

Lindstrøm ble æret med Ridder 2. klasse av St Olav, Fram-II medaljen, Sydpolmedaljen og Kongens fortjenstmedalje i gull. I tillegg fikk han Det norske La Plata samfundets medalje for Sydpolsekspedisjonen.

En journalist fra Minnesota Tidende skrev om Adolf Lindstrøm, gjengitt i avisen ”Nordkap” i 1908: ”Da jeg først traf ham i en salon i San Francisco, i hans hvite matrosklær med luen langt bak på nakken og ansigtet formerlig strålende av humør og livsglæde, syntes han bare som en almindelig matros, der var kommen ”i land for at more sig”. Men ved nogle minuters samtale med ham, fandt jeg snart at der bak de blinkende øine var en årvåken hjerne og en sterk vilje."

 

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det.
Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det"

Roald Amundsen
 

Hjem Kontakt Nettstedskart Ansvarsfraskrivelse

Copyright ©2014, The Fram Museum. All rights reserved.