Polfarere

kristian-Kristiansen-bio.jpgKristian Kristiansen (1865-1943)

Kristiansen var den yngste av de fem som gikk over Grønland i 1888 sammen med Fridtjof Nansen.

Kristian Kristiansen ble født 16. februar 1865 på husmannsplassen Grinda på gården Trana i daværende Ogndal herred like ved Steinkjer.  Bortsett fra tiden på grønlandsekspedisjonen 1888-89 og et par år i Amerika på slutten av 1890-tallet, bodde Kristiansen praktisk talt hele livet her, hvorav 47 år på Sneppen i Steinkjer. I dag går Kristian Kristiansens gate forbi huset (nr. 9) der han bodde.

Kristiansen vokste opp med allsidig arbeid både på land og til sjøs. Han gjorde seg bemerket som skiløper da han som 13-åring kom på andreplass i et skirenn der han deltok i 16-årsklassen. Etter konfirmasjonen – antagelig i 1879 – ble han dreng på Øvre Trana, og her ble han kjent med Otto Sverdrup. Sverdrups far Ulrik hadde kjøpt gården Trana på tvangsauksjon i 1874.

I 1888 anbefalte Otto Sverdrup Nansen å ta med Kristiansen som en av deltagerne på ekspedisjonen over Grønland. Kristiansen var den yngste av de seks som skulle være med, og Nansen mente at han var i yngste laget (23 år). Nansen selv var 26 år og nest yngst. Men Nansen kom ikke til å angre på avgjørelsen. Kristiansen selv var i tvil. Ulrik Sverdrup trengte ham til tømmerhogst og dessuten var Kristiansen ringforlovet og skulle gifte seg. Han fikk imidlertid fri fra begge “plikter” for de seks måneder ekspedisjonen var beregnet å vare.
 
På ekspedisjonen viste han seg å være “fåmælt, men hyggelig”. Han var alltid til å stole på, skrev Nansen senere. Hans og Sverdrups håndverkserfaring viste seg å komme svært godt med under den farlige ferden i to lettbåter i drivisen. De måtte blant annet reparere hull som isen hadde laget i den ene av båtene. Men Nansen kritiserte Kristiansen for å spise hele sin ukerasjon av ¼ kg smør med det samme den ble utdelt og kalte dette “en meget slet husholding”. Fetthunger var noe de alle slet med under ekspedisjonen. Sammen med Sverdrup, Balto og Dietrichson led Kristiansen i tillegg av mangel på tobakk. Nansen delte ut kun en pipefull til hver om søndagene. Som erstatning kunne de fire, ifølge Balto, ta tjæretau og skave det opp i pipen for å stagge tobakkshungeren og i tillegg tygge på tjæretau mens de gikk. 
 
Nansen ville at alle skulle bruke indianske snøsko der snøen lå dypt og de skulle trekke sledene oppover. De to samene nektet, men Kristiansen forsøkte – og snublet og skadet kneet. Etter flere forsøk og fall ga han opp og gikk over til norske truger. Det var også Nansens idé å bruke 3-manns soveposer for å spare på vekt og for varmens skyld. Kristiansen delte med samene Balto og Ravna, “de underordnede” som Balto formulerte det. Gruppen ble også delt på denne måten da de kom frem til Godthaab: Nansen, Sverdrup og Dietrichson bodde hos bestyrer Laurits Bistrup, mens Kristiansen, Balto og Ravna ble innlosjert i et annet hus. Rommet manglet visstnok gardiner, og med lampen tent om kvelden ble de tre fremmede et underholdende skue for de grønlandske pikene som sto i flokk utenfor og stirret inn. Kristiansen og Balto lærte seg litt grønlandsk og ble etter hvert entusiastiske deltagere på de lokale dansefestene. 
 
30. mai kom ekspedisjonsmedlemmene tilbake til Kristiania hvor de ble møtt av en stor folkemengde. For Kristiansen og Sverdrup fortsatte feiringen først i Trondheim 10. juni og deretter i Steinkjer, hvor de ble møtt ute i fjorden og ønsket velkommen av både ordfører og magistrat.  De ble ført i prosesjon gjennom Steinkjers gater, mens folk jublet. De seks ekspedisjonsmedlemmene mottok æresbevisninger fra flere land og Kristiansen fikk blant annet den norske, svenske og danske fortjenstmedaljen.  Han ble også utnevnt som æresmedlem av Steinkjer Skiklubb og han fikk klubbens æresmedlem-medalje under deres 50-års feiring den 29. desember 1935.

Nansen var tydelig fornøyd med Kristiansen, siden han ba steinkjermannen bli med på Fram-ferden over Polhavet i 1893. Sammen med Sverdrup gikk Kristiansen om bord, da Fram ankom Trondheim på vei nordover. Men han var usikker på om han ville være med. I likhet med både Nansen og Sverdrup, var han nå gift og var blitt far og han måtte tenke seg godt om. En uke senere gikk han fra borde i Tromsø og reiste tilbake til familien.
Kristiansen arbeidet videre på Øvre Trana i noen år, men ble etter hvert tomteformann på et trelastbruk. I 1905 begynte han ved Indherreds Aktie Dampskibsselskab som stuer, en jobb han hadde resten av livet. Ifølge lokale kilder var han et fast innslag på Sørsikaia når innherredsbåtene kom.

Kristian Kristiansen døde 30. juni 1943 i Steinkjer og her ble han begravd på statens regning 6. juli 1943.

Kilder:
Wikipedia
Per Egil Hegge: Otto Sverdrup - Aldri rådløs. J.M. Stenersens forlag, Oslo 1996
Roland Huntford: Fridtjof Nansen - Mennesket bak myten, Aschehoug 1996

 

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det.
Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det"

Roald Amundsen
 

Hjem Kontakt Nettstedskart Ansvarsfraskrivelse

Copyright ©2014, The Fram Museum. All rights reserved.