Polfarere

riiser-larsen-rett.pngHjalmar Riiser-Larsen (1890–1965)

Riiser-Larsen var en pioner innen norsk luftfart. Han førte flybåten N25 for Roald Amundsen i 1925 og var med på Norge-ferden i 1926.

Hjalmar Riiser-Larsen var sønn av en skipsfører og tilbrakte sine første leveår til sjøs. Han var eldst av tre brødre. Etter middelskoleeksamen i 1906 dro han til sjøs på seil- og dampskip. I 1909 kom han inn på Sjøkrigsskolen i Horten og han ble sjøoffiser i 1912, premierløytnant i 1915 og kaptein i 1926.

Under første verdenskrig deltok han en tid i nøytralitetsvernet som nestkommanderende på torpedobåten Skrei, men etter en passasjertur på et av marinens fly i 1913 ble han bitt av flybasillen. Han var med i det første kullet marineflygere som ble utdannet i Horten 1915, og 1916–19 var han kontrolloffiser ved den nystartede Marinens flyvebåtfabrikk. Etter opphold ved en svensk flymotorfabrikk fikk han 1917 prøveflygerutdanning i Storbritannia, og han hjalp til med å skaffe de første jagerfly til Norge. Høsten 1919 var Riiser-Larsen i Tyskland for å prøve ut nye marinefly, og flytypen han fant, Hansa Brandenburger, utgjorde stammen i Marinens Flyvevåpen de neste 15 årene.

Riiser-Larsen ble offentlig kjent etter halsbrekkende flyoppvisninger ved kongemøtet i Kristiania 1917 og ved en flyutstilling i København 1919. Sommeren 1918 utførte han sin første sivile flytur da han fløy avispakker med Tidens Tegn fra Oslo til Trondheim for selskapet Nordisk Luftkraft. Jernbanen var sperret av ras, og Riiser-Larsen ble den første som fløy denne strekningen. Før verdenskrigen sluttet etablerte han sjøflystasjoner på Flatøy ved Bergen og på Karmøy, og 1919–20 fungerte han som direktør for Marinens flyvebåtfabrikk. Sommeren 1920 var han med å starte en prøverute som marinen fløy mellom Oslo og Kristiansand, og to måneder samme høst var han utlånt som driftssjef hos Det Norske Luftfartsrederi for den første passasjerflyrute mellom Bergen, Haugesund og Stavanger.

Riiser-Larsen giftet seg 1915, og 1921 flyttet familien til Kristiania, hvor Riiser-Larsen til 1927 var sekretær for Forsvarsdepartementets Luftfartsråd, som administrerte norsk sivil luftfart. Han hadde også en kortvarig befatning med politikken som bystyremedlem for Høyre, først i Horten, og siden i Oslo 1929–31. Ekteskapet raknet i løpet av 1930-årene, og han giftet seg på nytt i 1938.

Under besøket i Tyskland 1919 hadde Riiser-Larsen fått sin første luftskipstur, og i 1921 utdannet han seg til luftskipsfører i Storbritannia, fordi britene planla luftskipsruter til Norden. Fra 1923 var han nestformann i Norsk Luftseiladsforening og argumenterte for statlige bevilgninger til sivil luftfart. Sekretærstillingen innebar at Riiser-Larsen hver sommer tjenestegjorde i Marinen, og 1922 fløy han og vennen Finn Lützow-Holm to Brandenburger-fly fra Horten rundt kysten til Kirkenes i løpet av 47 timer. På tilbaketuren utførte de den første ambulanseflyging i Norge i forbindelse med flekktyfustilfeller i Vest-Finnmark.

Ved nyttår 1923/24 ble Riiser-Larsen engasjert av Roald Amundsen som flyger til en av de to Dornier Wal flybåtene, N24 og N25, som Amundsen planla å fly fra Svalbard til Nordpolen. Riiser-Larsen var en tid ved flyfabrikken i Italia, men reiste hjem da det ikke lyktes Amundsen å finansiere ekspedisjonen. Riiser-Larsens gode forhold til flyfabrikkens tyske direktør berget ekspedisjonsplanene gjennom Amundsens konkurs høsten 1924, og han overtok forberedelsene for et nytt forsøk i regi av Norsk Luftseiladsforening etter at Lincoln Ellsworth hadde trådt inn som reddende sponsor. Riiser-Larsen førte N25 til 87°44' N og det var han som berget hele ekspedisjonen ved å fly de seks deltakerne tilbake til Svalbard i N25.

I 1926 var Riiser-Larsen Amundsens nestkommanderende, navigatør og den eneste nordmann med luftskipssertifikat på luftskipet Norge på Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight fra Svalbard over Nordpolen til Alaska. To år senere var han tilbake på Svalbard for å lete etter Umberto Nobile som hadde havarert i isødet med luftskipet Italia. Med hver sin spinkle Hansa Brandenburger fløy han og Lützow-Holm en rekke søk over pakkisen. Da Amundsen senere forsvant på vei til Svalbard for å delta i letingen, ledet Riiser-Larsen Louise Boyd-ekspedisjonen som lette etter ham.

Riiser-Larsen hadde opparbeidet seg en betydelig kunnskap om flyging i Arktis, og han var selvskreven til å lede skipsreder Christensens Norvegia-ekspedisjon til Antarktis 1929–30. Her ble deler av Dronning Maud Land og Kronprinsesse Märtha Land oppdaget og kartlagt fra fly. Riiser-Larsen gjorde selv filmopptak under Norvegia-ekspedisjonen, og filmen ble senere vist på Oslo-kinoene. Året etter var han tilbake i Antarktis og oppdaget Prinsesse Ragnhild Land. Etter å ha tjenestegjort i fiskerioppsynet 1931–32 organiserte han sin egen ekspedisjon til Antarktis, men det endte med havari. Tilbake i Norge oppdaget han at han var oppsagt fra Marinen under fraværet!

Etter en kort periode som arbeidsledig og selger ble Riiser-Larsen høsten 1933 direktør for Det Norske Luftfartsselskap (DNL). Takket være ham fikk selskapet våren 1935 enerett på rutetrafikk, og samme sommer åpnet han de første prøverutene. Frem til 1940 ble rutenettet gradvis utvidet til å dekke hele landet, med enkelte ruter til utlandet. I samarbeid med svenske og danske selskaper ble det forberedt flyrute til USA, noe krigen stanset. Krigsutbruddet 1939 førte til at Riiser-Larsen ble mobilisert som stabssjef i Marinens Flyvevåpen, med Lützow-Holm som sjef. Han ble kommandørkaptein i 1940.

Etter 9. april, da han observerte den tyske okkupasjonen av Oslo, flyktet Riiser-Larsen til Sverige og reiste via Moskva og Paris til London. Etter en tid som marineattaché i Washington ble han midlertidig sjef for Marinens Flyvevåpen, med base i Canada, hvor han sammen med Hærens Flyvevåpen opprettet treningsleiren Little Norway i Toronto. I 1941 ble han kontreadmiral og sjef for Flyvåpnenes Felleskommando i London. Her var han en sterk tilhenger av at norske flystyrker skulle delta i kampen mot nazismen og ikke bare vente på å få frigjøre hjemlandet. Han holdt radiotaler i BBC som virket som en magnet på ungdom i Norge. Et stort antall flyktet ut av landet for å melde seg til flyvåpenet i eksil. Da Hærens og Marinens Flyvåpen 1944 ble slått sammen til Luftforsvaret, ble Riiser-Larsen generalmajor og våpengrenens første sjef. Flyvåpenet han var sjef for, gjorde en innsats som påkalte respekt og beundring.

For Riiser-Larsen brakte freden intriger som førte til at han søkte avskjed 1946. Han ble sjefplanlegger i det nystartede Oversjøiske SAS i Stockholm. Her forberedte han SAS-ruter til Sør-Afrika og Sørøst-Asia før han 1948 ble hentet tilbake til DNL for å rydde opp. Han arbeidet aktivt i etableringen av konsortiet SAS, som 1951 overtok all flyrutetrafikk fra eierselskapene i Norden. Frem til han ble pensjonist 1955, var Riiser-Larsen regiondirektør for SAS i Norge.

Riiser-Larsen mottok en rekke ordener og utmerkelser, og ble allerede 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var æresmedlem av Norsk Geografisk Selskap og Norsk Aero Klubb, og han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og Norsk Luftseiladsforenings gullmedalje. For sin krigsinnsats fikk han Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje og den amerikanske Bronze Star og Legion of Merit, og han ble Knight Commander av den britiske Imperieorden, kommandør av den svenske Vasaorden og den tsjekkoslovakiske Hvite Løve orden, storoffiser av den italienske Kroneorden og ridder av den franske Æreslegionen. Etter den annen verdenskrig ble Riiser-Larsen opptatt av fredsarbeid. Fra 1950 engasjerte han seg i organisasjonen En Verden, og 1951–57 var han verdenspresident der. Som pensjonist flyttet Riiser-Larsen til København, der han døde i 1965.

Hjalmar Riiser-Larsen behersket flere språk og hadde venner i mange land allerede før han ble berømt som Roald Amundsens flyger. Hans brede kontaktnett var av stor verdi for Norge under den annen verdenskrig og ikke minst i utviklingen av norsk sivil luftfart, DNL og SAS. Johan Nerdrum skrev om sin forgjenger som SAS- og DNL-direktør at han hadde “både bokstavelig og figurlig talt, en tyngde som avtvang respekt, ja ærbødighet. Han hadde en røst som sto godt til hans størrelse.... Hans charme var helt umiddelbar. Når det store tunge fjeset [...] sprakk i et smil, kunne få stå imot det”. Han hadde også svake sider, som alkoholforbruket som ble brukt for å fjerne ham fra flyvåpenet 1946, men hans medarbeider Odd Medbøes attest fra 1952 tåler å gjentas: “Han har de store linjer klart for seg, og forener fantasi og erfaring. Han taper seg ikke i bagateller unntatt når det gjelder hans folks personlige sorger og problemer... Han ser i luftfarten et av de aller viktigste midler til å fremme mellomfolkelig forståelse og praktisk samarbeid.”

Gjengitt fra:
Ulf Larsstuvold: Hjalmar Riiser-Larsen. (2011-11-02) I Store norske leksikon. Hentet fra
http://snl.no/.nbl_biografi/Hjalmar_Riiser-Larsen/utdypning

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det.
Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det"

Roald Amundsen
 

Hjem Kontakt Nettstedskart Ansvarsfraskrivelse

Copyright ©2014, The Fram Museum. All rights reserved.