Polfarere

balto-bio.jpgSamuel Johannesen Balto (1861-1921)

Balto var en av de to samene som ble med Fridtjof Nansen over Grønland i 1888.

Samuel Johannesen Balto (Nansen skrev mellomnavnet slik. I andre kilder skrives det Johansen.) ble født i Karasjok 5. mai 1861 og var fastboende elvesame. Da han ble plukket ut til å bli med Nansen over Grønland var han 27 år og Nansen beskrev ham som middels høy og “intet utpreget lappisk i sitt utseende”. Nansen mente at de såkalte elvelappene gjerne var storvokste fordi de var sterkt oppblandet med kvener (finner). Balto hadde visstnok for det meste drevet med skogsarbeid og dessuten drevet med fiske i flere år. En stund hadde han tjent hos fjellsamene og hjulpet til med å skjøtte reinsdyrene. Ifølge Nansen hadde han også en kort tid vært tjenestekar hos Ravna.

Nansen hadde ønsket seg to fjellsamer som han regnet med ville være særlig godt skikket til en lang skitur over is og snø. Han var imidlertid fornøyd med Balto, som han beskrev som pen, livlig, oppvakt, meget ivrig i alt han tok på seg og derfor vesentlig forskjellig fra Ravna. Han var temmelig utholdende, alltid villig til å hjelpe med hva som helst og gjorde derfor god nytte for seg. Med sin snakkesalighet og gebrokne norsk ble han for en vesentlig del ekspedisjonens muntrasjonsråd. Han fikk imidlertid skjenn av Nansen for å være en ynkelig feiging i perioden før de klarte å komme i land på østkysten, da han klagde mye og gjentatte ganger over at de aldri fikk nok mat eller kaffe.

Balto skrev sin egen bok etter ekspedisjonen: “Med Nansen over Grønlandsisen i 1888 – Min reise fra Sameland til Grønland”. Her forteller han at han på forhånd hadde hørt at Nansen ikke var en hyggelig person, og han ble noe motløs på vei sørover til Kristiania. Imidlertid var det første møtet svært vellykket og Balto fant det umåtelig hyggelig å treffe Nansen. De to samene ble tatt med på en mottagelse og var skeptiske til å delta da de ikke var vant med hvordan fine folk spiste og drakk, som Balto sa. Men også det møtet ble hyggelig.

Deltagerne dro til Island i mai 1888, hvor de skulle vente på selfangeren Jason, som skulle ta dem videre til Grønland. På en skitur til Glámujøkull måtte de alle bruke norske ski, som var uvant for samene. Det resulterte i fall og senestrekk for Balto. Det var nå slutten av mai og det var spørsmål om Balto måtte erstattes av en islending. Men Ravna ville ikke fortsette i ekspedisjonen som eneste same, og ingen islending sto frem for å være med, så Balto ble likevel ikke etterlatt på Island.

Den farlige seilasen på isflak sørover langs Grønlands østkyst var en spesiell prøvelse for de to samene. Ifølge Roland Huntfords Nansen-biografi var Balto livredd da det var hans tur til å være nattevakt. Det hadde allerede dukket opp én isbjørn og han var redd for flere. Han skal ha lovet aldri å drikke mer dersom han overlevde dette, og fortalte dessuten at han hadde vært full da han sa ja til å være med på ekspedisjonen. Så lenge de var fanget i isen var han en ivrig leser av Ravnas samiske nytestamente. Da ekspedisjonen endelig kom i land på østkysten var møtet med grønlenderne en blandet opplevelse, men samene var vedlig glade for å få nytt sennegress til støvlene sine av de innfødte.

På vei over Grønland fikk Balto en ny utblåsning, da han pekte på at Nansen hadde spurt dem i Kristiania hvor mye de kunne trekke. De hadde svart 50 kg, men nå var de forventet å trekke 100. I tillegg var begge samene snøblinde en stund, en vond opplevelse som den gangen ble behandlet med kokaindråper. Siste delen av skituren var morsommere, da de fôr bortover snøen bak sledene med vindseilene oppe. Balto fortalte at de ikke en gang hadde tid til å spise. Det var så morsomt å stå på ski. Det var nå han ble den første av dem til å skimte noe mørkt i horisonten, som viste seg å være bart land – det etterlengtede tegnet på at de snart var over innlandsisen. Overvintringen i Godthaab var også en god opplevelse for Balto, som kom godt overens med grønlenderne og blant annet fikk lært seg å padle kajakk.

Da Nansen forlovet seg med Eva sommeren 1889, var Balto en av dem som fikk et personlig brev fra Nansen om begivenheten. I november skrev Balto til Nansen at han hadde lest i avisen at han planla å dra til Nordpolen. Han ville så gjerne få bli med. Grønlandsekspedisjonen hadde gitt dem mye ære og oppmerksomhet, noe som forårsaket misunnelse hjemme i Karasjok. Balto mistrivdes og hadde ikke lyst til å bli der mer. Senere ble imidlertid både Balto og Ravna høflig avvist som deltagere på Fram-ferden.

Balto ble i Finnmark noen år til og var blant annet med på grenserydding mellom Norge og Finland i 1897 med sin kløvhest. Men året etter var det slutt. Sammen med 113 andre samer og finnmarkinger ble han engasjert av Dr. Sheldon Jackson til å drive reindrift i Alaska. Jackson (1834-1909) var en presbyteriansk misjonær som egentlig arbeidet i det vestlige USA, men fra 1877 var det Alaska som ble hans hovedsete.

Sammen med kaptein Healy på U. S. Revenue Cutter Bear tok Reverend Jackson flere turer til Sibir for å hente tamrein fra tsjuktsjerne for å gi de innfødte i Alaska mat og flere nødvendige ressurser og handelsmuligheter. Seksten reinsdyr ble hentet første året, og sommeren 1892 ble 171 rein fraktet hit. Fem tsjuktsjere fulgte med som skulle lære opp yup'ik- og inupiaq-folkene i reindrift. I løpet av noen år ble tilsammen 1300 rein importert til Alaska. Tsjuktsjerne kom ikke godt overens med de innfødte og ble i 1894 erstattet av samer fra Kautokeino. Samene jobbet på to- eller treårskontrakter og ble deretter erstattet av andre. Noen valgte imidlertid å bli i Alaska.

Samuel Balto signerte en kontrakt som reingjeter for to år og dro av gårde med dampskipet Manitoba. Ombord var det 113 andre.

Da gull ble oppdaget i Nome-området i 1898, ble reinsdyrene ekstra viktige både som kjøtt til gruvearbeiderne og som transportdyr. En postrute ble etablert mellom St. Michael og Kotzebue i 1899 og rein ble foretrukket fremfor hunder. De var billigere og beitet det de trengte av mat underveis. Etter at det verste gullrushet la seg og det ble mindre bruk for rein, gikk Balto over til å jobbe som gullgraver. Han gjorde krav på tre områder inkludert ett som fikk navnet Balto Creek. Han ble tilbudt $1000 for dette kravet, uten å ville selge.

Balto døde i Karasjok i 1921. Han var gift, men hadde ingen barn.

I 2011 arbeider Karasjok kommune med å få reist en minnebauta over Samuel Balto og Ole Ravna.

En sledehund som var oppkalt etter Balto ble berømt i USA i 1925 etter at den ledet et hundespann med difterimedisin inn til Nome i Alaska. Det står en statue av hunden Balto i Central Park i New York. 

 

Kilder:
Fridtjof Nansen: Paa ski over Grønland. Aschehoug, Kristiania, 1890
Roland Huntford: Nansen – the Explorer as Hero, Duckworth & Co, London, 1997
http://www.baiki.org/content/alaskachron/1890.htm (mai 2011)
Wikipedia

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det.
Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det"

Roald Amundsen
 

Hjem Kontakt Nettstedskart Ansvarsfraskrivelse

Copyright ©2014, The Fram Museum. All rights reserved.