Polfarere

nobile.pngUmberto Nobile (1885-1978)

Nobile var italiensk luftskip ingeniør som konstruerte og fløy luftskipene Norge og Italia.

Umberto Nobile ble født i Lauro, Italia i nærheten av Monte Vesuvio 21. januar 1885. Han greide seg godt på skolen og fikk eksamen fra Universitetet i Napoli i industriingeniørfag og elektroteknikk. Han ble deretter ansatt i 1906 ved den italienske statsjernbanen i forbindelse med elektrifisering av jernbanen. Da et italienskbygget luftskip ble fløyet i 1908 ble Nobile interessert i luftfart og i 1911 tok han et ett-årig kurs i hæren som luftskipingeniør.
 
Etter ferdig utdannelse giftet han seg med Carlotta og de fikk datteren Maria. Carlotta døde i juli 1934 mens Nobile bodde i eksil i Russland.
 
Utvikling av luftskip
Under første verdenskrig meldte Nobile seg tre ganger til tjeneste i hæren, men ble hver gang avvist grunnet dårlig fysisk form. I stedet gikk han inn i flyvåpenet i forbindelse med utvikling av luftskip, som det italienske militæret hadde begynt å bruke allerede i 1912 for bombing og rekognosering under krigen mot Tyrkia. Selv om ingen av hans luftskip ble brukt under krigen, fikk Nobile flyverlisens i forbindelse med mange testflyvinger. I juli 1918 gikk han i partnerskap med tre andre ingeniører: Giuseppe Valle, Benedetto Croce og Celestino Usuelli, i det de kalte Stabilimento di Costruzioni Aeronautiche di Roma (SCA) – for konstruksjon av luftskip, som ble solgt til det italienske militæret og til utlandet. Samtidig underviste han på Universitetet i Napoli og han skrev tekstboken “Elementi di Aerodinamica” om aerodynamisk teori.  
 
Den politiske situasjonen i Italia etter krigen var vanskelig, med økende fascisme, og SCA ble truet med nasjonalisering. Nobile dro til USA i 1922 som konsulent for Goodyear i Akron, Ohio, men var tilbake i Italia etter ett år for å passe på SCA. Benito Mussolini hadde overtatt makten i landet og Nobile fikk mektige konkurrenter innen luftskipdesign fra generaler innen fascistpartiet. Han holdt imidlertid frem med konstruksjon av sitt semi-rigide luftskip N-1 (N sto visstnok for Nobile) som han mente var overlegen den rigide zeppeliner-typen.
 
Norge-ferden
Det var Nobiles N-1 som Hjalmar Riiser-Larsen valgte til Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths planlagte flyving over Nordpolen, og som flyver på sitt eget luftskip ble Nobiles navn lagt til ekspedisjonens offisielle navn: “The Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight”. Nobile selv fløy luftskipet – nå døpt Norge – den lange veien fra Roma til Ny-Ålesund. Den 11. mai 1926 dro Norge fra Ny-Ålesund over Nordpolen til Teller, Alaska, hvor det landet den 14. etter en vellykket flyving på 72 timer. Denne ekspedisjonen kom til å få svært negativt følge for resten av Nobiles liv. Et problem for ham var Mussolinis “evige, urokkelige krav om at Italias prestisje skulle holdes for enhver pris”, og etter landingen i Alaska forfremmet Mussolini ham fra oberst til general og ga ham beskjed om å reise rundt til de italienske koloniene i USA og holde foredrag om “den italienske bragden”, som var Norge-ferden. Nobile lot seg villig bruke og bli hyllet, men innså senere at han hadde vært politisk naiv som lot seg misbruke av fascistene på denne måten og på bekostning av forholdet mellom ham og Norge.
 
Italia-ekspedisjonen
Kontroversen over Norge-ekspedisjonen og hvem som hadde mest ansvar og ære for dens suksess var svært bitter. Nobile var nå omfavnet av Mussolini og fascistbevegelsen, samtidig som han hadde fiender blant høytstående fascister. Han solgte N-3 til Japan og tok et halvår der 1926-27 for å hjelpe med marinens luftskipprogram. Så gikk han i gang med å planlegge en ny ekspedisjon med luftskip til Nordpolen som han skulle lede alene og som skulle være bare italiensk. Ny ledelse i luftfartsadministrasjon i Italia var dårlig nytt for Nobile og han ble nå stadig mer utstøtt av ledende kretser i landet, inkludert Mussolini. Det kan se ut som om han fikk tillatelse til Italia-ekspedisjonen fordi noen så det som en mulighet for å bli kvitt ham.
 
Nobiles nye ekspedisjon til Nordpolen skulle gå i regi av det italienske geografiske selskapet, men måtte privatfinansieres og til slutt ble det Milano-by som bidro. Statens bidrag var luftskipet N-4, døpt Italia, og det gamle dampskipet Città di Milano som hjelpefartøy. Av Rolf Thommessen i Norsk Luftseiladsforening fikk Nobile lov til å låne luftskiphangaren og -masten i Ny-Ålesund. Denne gangen skulle det legges mye vekt på vitenskap underveis og av de 16 menn om bord var det to ikke-italienske vitenskapsmenn: den svenske meteorologen Finn Malmgren og den tsjekkiske radiologen Frantizek Běhounek. Italiensk fysiker Aldo Pontremoli var den tredje vitenskapsmann. Nobile hadde konferert med Fridtjof Nansen om havundersøkelser og ellers fikk han råd om andre undersøkelser fra et bredt utvalg av vitenskapsmenn. Utstyr for eventuelt opphold og reise på isen ble diskutert med norske eksperter som Otto Sverdrup og Hjalmar Riiser-Larsen. Av paven fikk han et eikekors som skulle slippes ned på polpunktet.
 
Reisen gjennom Europa gikk denne gangen fra Milano til Stolp i øst-Tyskland og videre til Vadsø og Ny-Ålesund. Det var nå utforskning av fremdeles ukjente områder i Polbassenget og ikke det å komme til polpunktet som var hovedsaken. Den første flyvingen skulle gå mot Nikolaus II Land (nå Severnaja Zemlja), men de måtte snu over nordvest-Spitsbergen da noen av linene til roret ble slitt av, samt at været ble dårlig. Den 15. mai prøvde de igjen og fløy mot Frans Josef Land og Severnaja Zemlja. De fikk undersøkt store havområder på en 69-timers ferd før de returnerte til Ny-Ålesund. Den 23. mai satte de av gårde på den tredje ferden, denne gangen mot Nordpolen. De var over polpunktet ved midnatt og kastet ned det italienske flagget og pavens kors.
 
Havari
Den 24. mai kl 02.20 startet de sørover fra polpunktet. Sterk motvind gjorde at de bare kjørte 15 km på åtte timer. Etter et døgn hadde vinden og isen tæret på luftskipet i tillegg til at bensinbeholdningen minket faretruende. På formiddagen 25. mai var det slutt og luftskipet styrtet på drivisen nordøst for Nordaustlandet på Svalbard. Gondolen ble slått av og resten av Italia lettet og fløy av gårde med seks mann om bord. De ble aldri funnet. Av de 10 andre, nå spredt på isen, var én død og flere andre sterkt skadet. Nobile selv hadde brukket en arm, et ben og et ribben og slått hodet stygt. Heldigvis hadde noe mat og utstyr, inkludert et telt og en radio, havnet på isen med dem.
 
Et enormt apparat ble satt i gang for å finne og redde mennene da det ble klart at de måtte ha havarert. Til sammen 23 fly, 20 skip og to hundesledelag fra Norge, Sverige, Finland, Sovjetunionen og Italia ble med. I første omgang var det ingen som visste hva som hadde skjedd eller hvor mennene var. Men 6. juni fikk mennene på isen endelig beskjed om at deres radiosignaler var blitt fanget opp – i Russland, og nå kunne letemannskapene konsentrere søket. Imellomtiden hadde Roald Amundsen, Leif Dietrichson og fire franskmenn omkommet i havet nær Bjørnøya under deres flyving nordover i et Latham-fly for å hjelpe til i letingen. Dette var enda et moment som nordmenn kom til å holde mot Nobile.
 
Æreløs
Den endelige redningen av de fleste av mennene på isen var meget dramatisk og Nobile mistet all ære ved å bli beskyldt for å la seg redde ut først. De siste ble hentet ut etter 48 dager på havaristedet. Nobile ble hyllet med det samme han ankom Italia 31. juli, men fikk etter hvert hele skylden for havariet og tap av liv (og anseelse for Italia), og han søkte og fikk avskjed fra luftforsvaret i mars 1929. Mediene i flere land i Europa rakket også ned på Nobile og hans ekspedisjon, ikke minst fordi to nordmenn, fire franskmenn og en svenske (Malmgren) hadde omkommet, i tillegg til syv italienere fra luftskipet og tre fra et letefly som havarerte i Frankrike på vei hjem til Italia. Det negative oppstyret gjorde det også vanskelig for Nobile å få samlet, analysert og publisert det innsamlede vitenskapelige materiale fra Italias ferder.
 
Fire år i Sovjetunionen og et rastløst liv
Nå som han nærmest var uønsket i Italia og flere andre land i Europa, tok Nobile imot invitasjonen fra Sovjetunionen om å hjelpe dem med deres ambisiøse luftskipprogram. Han ble i 1931 bedt med på toktet med isbryteren Malyghin til Frans Josef Land og Novaja Zemlja, hvor han håpet å finne tegn etter resten av Italia som hadde forsvunnet med seks mann ombord. Noe tegn ble ikke funnet, men Nobile traff Lincoln Ellsworth igjen for første gang siden Norge-ferden. Ellsworth var invitert ekspert på den tyske Graf Zeppelin luftskipekspedisjon til Tajmyr, Novaja Zemlja and Frans Josef Land som møtte Malyghin på Frans Josef Land.
 
Høsten 1931 fikk Nobile klarsignal fra Mussolini om at han kunne flytte til Sovjetunionen en periode for å hjelpe med deres program for utvikling av semi-rigide luftskip. Han reiste i 1932 og ble der til 1936. Han lærte seg russisk, fikk bygget fem luftskip, og opplevde årene i Moskva som en av de lykkeligste periodene i sitt liv. Han returnerte til Italia i 1936 på grunn av datteren Maria. Han hadde professoratstilling ved Universitetet i Napoli, men fikk ikke mange studenter og det skrantet med økonomien. Ved hjelp av paven fikk han stilling ved Lewis Aeronautics School i Illinois, USA og dro dit i 1939. Han returnerte til Italia i 1942, igjen etter anmodning fra datteren, men dro videre til Spania hvor han ble inntil Italia kapitulerte i juli 1943.
 
Renvasking
Det var nå nytt styresett i Italia og Nobile ble renvasket av skyld i forbindelse med Italia-havariet. Han fikk stilling i luftvåpenet igjen og ble forfremmet til generalmajor. Han hadde mye sympati for Sovjetunionen etter tiden der og han stilte som uavhengig kandidat for det italienske kommunistpartiet under valget i 1946. Han ble valgt, men forlot politikken i 1948 da beskyldningene om kommunistsympatier ble for sterke. Han gikk tilbake til undervisning ved Naples universitet og brukte mye tid resten av livet med skriving for å renvaske seg.
 
I Vigna di Valle, like nord for Roma, opprettet flyvåpenet et dokumentasjonssenter i Nobiles navn på Documentazione del Museo Storico Aeronautica Militare. I 1960 giftet han seg med tyske Gertrude Stolp, som han hadde truffet i Spania. Han var 75 år og hun var 30 år yngre. Hun brukte deretter også mye av sin tid på renvaskingen av sin mann. Umberto Nobile døde i Roma 30. juli 1978, 93 år gammel. Museet til det italienske flyvåpenet i Vigna di Valle har en permanent utstilling om Nobile og hans bragder.
 
Kilder
Wikipedia
Steinar Aas: Tragedien Umberto Nobile. Det Norske Samlaget, Oslo 2002.

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det.
Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det"

Roald Amundsen
 

Hjem Kontakt Nettstedskart Ansvarsfraskrivelse

Copyright ©2014, The Fram Museum. All rights reserved.