Polfarere

ROALD ENGELBREGT GRAVNING AMUNDSEN (1872-1928)

Roald Amundsen gjennomførte tre store polarekspedisjoner i sitt liv. Han var den første som seilte gjennom hele Nordvestpassasjen, han var den første som nådde sydpolspunktet og han var den første til å fly over hele Polhavet.

Amundsen ble født 16. juli 1872 på en liten gård nær Sarpsborg. I fem generasjoner hadde da familien Amundsen vært bønder og sjømenn. Roald Amundsens far, Jens Amundsen, dro til sjøs og jobbet seg opp til han ble kaptein på egen skute. Med sine to brødre og en svoger utviklet han et stort rederi med 22 fartøyer og drev ordentlig shipping business.

Da Roald var bare noen få måneder gammel flyttet faren hans til Oslo-området, hvor han kjøpte seg en eiendom. Det var her han og hans tre eldre brødre vokste opp sammen. Guttene stortrivdes her. Området egnet seg både for å gå på ski, stå på skøyter, seile, svømme og fiske. Faren deres var av den gamle skolen, en autoritær type som ville ha full kontroll i hjemmet og over oppdragelsen. Han kunne gi sønnene sine råd som dette: ”Jeg fikk aldri selv sjansen til å få meg en utdannelse og jeg har ofte følt det som et handikapp. Det holder ikke bare å ville jobbe, man må kunne noe også. Jeg vil at dere lærer dere mer enn det jeg gjorde.” Videre skal han ha sagt til guttene sine: ”Jeg vil ikke at dere kommer i trøbbel, men skulle dere komme opp i en slåsskamp noen gang, slå da bare én gang og se til at det er nok til å løse konflikten.”

Roald fulgte nok hans siste råd, og ikke det første. Han klarte å komme inn på universitetet som attenåring, men var den dårligste i klassen. Han var en stille gutt som åpenbart så på skolegang som et nødvendig onde, og som faktisk allerede som femtenåring hadde bestemt seg for hva han ville her i verden. Roald ville utforske polarområdene, og det første målet han satte seg var å seile gjennom Nordvestpassasjen. Han hadde kommet over alle historiene om Franklin-ekspedisjonen og lest om samtlige av leteaksjonene etter Sir John Franklin og hans 130 menn. Tjue års søk hadde ført til oppdagelsen av Nordvestpassasjen, men intet skip hadde greid å komme seg gjennom all isen, de farlige farvannene der og ut i Stillehavet. Her lå en oppgave og ventet på Amundsen. Slik så han det. Dette var en oppgave som overgikk Nansens kryssing av Grønland. Muligheten var der og han grep den begjærlig. Han sluttet å gjøre lekser og følge opp skolearbeidet, og tok til å lese alt hva han kom over av reiseskildringer fra Arktis. Egentlig ønsket han å avslutte utdannelsen sin og fullføre sin skipsførereksamen, så han enda bedre kunne sikre fremtiden og karrieren sin, men moren hans ville det annerledes. Hun var enke nå, og alle storebrødrene til Roald var sjømenn. Moren ville at Roald skulle studere medisin og holde seg borte fra sjøen.

Amundsen så det som sin plikt å følge morens ønsker, men han brukte ikke akkurat mye tid og krefter på studiene. Han ville heller bygge opp fysikken sin og ruste seg for et liv i de polare strøk. Da moren døde i 1893 solgte han de få bøkene i medisin som han hadde og fikk hyre som matros på selfangeren Magdalena, skipet som senere ble døpt Danmark og som tjenestegjorde på Mylius-Erichsens ekspedisjon til Øst-Grønland i 1906-08. I tiden som fulgte steg han jevnt og trutt i gradene. I 1895 ble han førstestyrmann og i 1900 var skipsførereksamenen i boks. Senere var den eneste tittelen han ønsket å bruke kaptein.

Amundsens første møte med polarområdene fant sted på en ekspedisjon til Antarktis med Belgica i 1897-99. Denne ekspedisjonen var ledet av belgiske de Gerlache, med et mannskap på nitten som snakket fem forskjellige språk, og som drev rundt i ismassene mellom 70⁰ og 100⁰ vest. Den vestre delen av dette området fikk senere navnet Amundsen-havet. Fredrick A. Cook var legen om bord i Belgica. Amundsen beundret denne karen og så veldig opp til ham. I løpet av ekspedisjonen utviklet det seg et nært vennskap mellom de to som varte livet ut.

NORDVESTPASSASJEN
Da han kom tilbake fra Belgica-ekspedisjonen, følte Amundsen seg rede til å starte forberedelsene til sin egen drøm fra guttedagene, men først måtte han snakke med Fridtjof Nansen, sin store helt. Nansen ga sin fulle støtte ikke bare til prosjektet, men hjalp ham underveis og hele tiden med gode råd, og dessuten ordnet han opp i pengeproblemene hans ved flere anledninger. Nansens eminente kunnskaper og enestående vitenskapelige innsikt og hans utrettelige engasjement for å finne ut mer om forholdene i Arktis, påvirket utvilsomt Amundsen. Kontakten med Nansen styrket Amundsens ønske om å bruke solide observasjonsmetoder, slik at det innsamlede materiale skulle bli så godt som mulig og brukbart til senere analyser. Amundsen selv var jo ingen vitenskapsmann.

En oppgave for denne ekspedisjonen som var viktigere enn noen annen var å fastslå hvor den magnetiske nordpol faktisk befant seg. Denne hadde sist blitt lokalisert av James Clark Ross i juni 1831. For å lære mer om jordmagnetisme dro Amundsen derfor til Hamburg hvor han la frem sine planer for datidens største ekspert på området, doktor G. von Neumayer. Her fikk han råd om hva slags instrumenter de burde bruke og hvilke som var de beste metoder. Amundsen ble tatt hjertelig i mot, fikk masse oppmuntring og flere måneders instruksjon i magnetisme. Det viktigste var å kunne gjøre presise observasjoner. Neste steg var å finne en passende skute å reise med. Den måtte være liten, solid og ikke for dyr. Amundsens plan var nemlig å finansiere ekspedisjonen selv, og han hadde bare en liten arv å støtte seg på. Etter grundige undersøkelser, kjøpte han den lille jakten Gjøa som bare ”veide” 46 tonn. Gjøa var bygget i Rosendal i 1872, samme året som han selv ble født, og hun var akkurat i like god form som han selv. Året etter, i 1901, drar han på en liten prøvetur til kysten av Øst-Grønland, delvis for å bli kjent med skipet, delvis for å gjøre noen oseanografiske undersøkelser for Nansen. De to påfølgende årene ble brukt til å utruste skuta, teste instrumenter og utstyr, skaffe riktig proviant og ikke minst sette sammen et passende mannskap. Nå ble det snart klart at Amundsen ikke kom til å greie å finansiere ekspedisjonen på egen hånd, og motvillig måtte han be om hjelp fra andre. Dette var noe Amundsen ikke var særlig komfortabel med. Han mislikte nemlig sterkt å legge ut om planene sine, og ville helst ikke ha noen publisitet før målet var nådd. Han holdt på denne sin karakteristiske væremåte gjennom hele karrieren, men på slutten av sitt liv var han til de grader blitt en offentlig person og da var det vanskelig å holde seg utenfor rampelyset. Mange har ansett denne siden ved ham, altså å ikke ville diskutere med andre, for både innbilsk og forfengelig. Men, dette stakk utvilsomt dypt i ham, og egentlig var han litt av en einstøing som likte handling bedre enn ord.

Den økonomiske støtten som Amundsen hadde greid å skaffe strakk ikke til, og da de dro i juni 1903 hadde Amundsen satt seg i stor gjeld. Han fortalte selv at en gang, da en av kreditorene hans hadde truet med å ta pant i skuta til all betaling hadde funnet sted, så snek han seg av gårde etter å ha informert mannskapet. Ifølge andre var det slik at Nansen hadde påtatt seg ansvaret for det hele og lovt at han skulle se til at kreditorene ble fornøyd. Uansett hvordan det var og ikke var så forlot Gjøa Oslo den 16. juni 1903, og alle kreditorene fikk pengene sine da Nordvestpassasjen var erobret.

Etter å ha studert alle tilgjengelige skildringer av tidligere ekspedisjoner, bestemte Amundsen seg for å prøve å kjøre gjennom sundene mellom Amerikas fastland og de sørligste av øyene i den kanadiske skjærgården. Gjøa kom først til Godhavn på Grønland, hvor de tok om bord 20 hunder. Neste stopp var Dalrymple Rock hvor de tok om bord mer mat og fikk diesel og parafin fra noen skotske hvalfangere. Herfra bar det mot Beechey-øya og inn i Franklin-stredet. Stormer, en brann i maskinrommet og en grunnstøting førte nesten til at de måtte gi opp, men godt sjømannskap og raske avgjørelser reddet dem hver gang.

Simpson-stredet var fritt for is da de ankom østfra den 9. september, og kanskje kunne Gjøa ha greid å gjennomseile passasjen på ett år. Men, nå var det ikke bare gjennomseilingen som sto på programmet. Lokaliseringen av den magnetiske nordpol og andre løpende observasjoner av de magnetiske forhold var like viktig. Siden disse registreringene helst skulle utføres rundt 170 km fra den magnetiske nordpol, var Amundsen på utkikk etter et passende sted å overvintre da de nærmet seg Kong William-øya. Han var derfor så glad for å finne Gjøahavn, en liten stille bukt hvor de kunne legge skuta. Gjøa ankret opp og ble faktisk værende her i to år før de fortsatte vestover.

Foruten Amundsen besto mannskapet av seks karer: Godfred Hansen (løytnant fra den danske marine, navigatør, astronom, geolog og nestkommanderende), Anton Lund (førstestyrmann med mye erfaring fra navigering i is), Peder Ristvedt (meteorolog og maskinist), Helmer Hansen (andrestyrmann og erfaren selfanger), Gustav Juel Wiik (magnetisk observatør) og Adolf Lindstrøm (kokk med stor suksess fra andre Fram-ferd 1898-1902).

Det var ikke bare lite penger som var grunnen til at Amundsen ville ha en liten skute. Valg av fartøy skyldtes like mye hans tro på prinsippet om at et lite og passende mannskap var det beste. Bare ved å følge dette prinsippet ville alle ha nok å gjøre til enhver tid og hver enkelt ville føle at deres innsats var uunnværlig. Amundsen så det som sin plikt som leder å se til at ingen kjedet seg, loffet rundt og ble demoralisert. Da gjaldt det å ha noe å henge fingrene i. På Gjøa-ekspedisjonen var det ikke noe problem å delegere ansvar. De var så få at alle måtte få et utstrakt ansvar for sine områder.

Wiik og Ristvedt satte opp et magnetisk observatorium på land. Rett ved siden av bygde de en liten hytte. På to år ble en mengde data samlet inn, og dette overtok senere regjeringen i Norge, som i sin tur sendte det videre til analyser og bearbeiding. De løpende meteorologiske observasjonene i Gjøhavn ble viktige bidrag og supplement til denne arktiske regionens klimatologi. Etter to korte depotturer i mars 1904, dro Amundsen og Ristvedt til Boothia-halvøya den 6. april for å gjøre noen magnetiske observasjoner like ved den magnetiske nordpol. De fant etter en rekke forskjellige målinger at den magnetiske nordpol i 1904 lå omtrent akkurat der James Clark Ross hadde funnet den 73 år tidligere.

Fra april og frem til 23. juni i 1905 drev Godfred Hansen og Ristvedt og utforsket og kartla østkysten av Victoria-øya mellom 70⁰ og 72⁰ N. Det var ingen mennesker i Gjøahavn til å begynne med, men i november kom de første inuittene. Kontakten mellom dem ble både nyttig og hyggelig for begge parter. Amundsen og de andre fikk nye og ferdig garvede reinsdyrskinn, alle typer ferdig sydde klær og de lærte å bygge igloer. Etter dette brukte Amundsen og de andre kun denne type bekledning, men å kvitte seg helt med teltene sine det greide de ikke. De ble aldri eksperter på å bygge snøhus. Inuittene fikk nåler, kniver, tomme hermetikkbokser og andre nyttige ting av Gjøa-mannskapet. Alle de forskjellige gruppene av folk som besøkte Gjøa hadde liten kjennskap til den vestlige sivilisasjon og verden utenfor. De hadde ikke ting som var laget av jern og stål, og hadde ikke noe videre kjennskap til skytevåpen.

Amundsen skrev lange passasjer om hvordan de levde, og kom tilbake med en stor samling inuittgjenstander. Amundsens syn på hvordan man skal kle seg når det er kaldt ute kan du lese om i flere av utgivelsene hans. Det viktigste finner du i kapittelet ”Mot den magnetiske nordpol” fra Nordvestpassasjen utgitt i 1907: ”Den første mars sto vi klar til avreisen. Termometeret viste - 53⁰ C. Men vi var i løpet av februar måned blitt så vant til kulde, at den egentlig ikke gjorde noe større inntrykk på oss. Vi var jo utmerket godt kledd. Noen av oss i helt gjennomført eskimodrakt, andre delvis sivilisert. Min erfaring er at eskimodrakten om vinteren i disse egne står langt over våre europeiske klær. Men enten må man da bære den helt ut eller ikke i det hele tatt. Enhver blanding er av det onde. Undertøy av ull samler opp all svette og vil raskt gjøre skinnklærne utenpå gjennomvåte. Kledd i intet utenom reinskinn – som eskimoene – og med plaggene løst og romslig hengende på kroppen, slik at luften får sirkulere mellom dem, vil man som regel beholde sitt tøy tørt. Og sliter man så hardt at det likevel blir fuktig, er dog skinn meget lettere å få tørt enn ull. Ulltøy blir også veldig lett skittent, og da er det ikke mye varme å få fra det. Skinnklær holder seg for så vidt like godt uten vask. En stor fordel med skinn er det også at man føler seg varm og behagelig i det øyeblikk man får det på kroppen. I ulltøy må man både hoppe og danse som en villstyring før man er varm. Til slutt må nevnes at skinntøyet er absolutt vindtett, hvilket selvsagt betyr enormt mye.”

På sommeren i 1905 ble Gjøa gjort klar for å fortsette reisen sin gjennom Nordvestpassasjen. Den 13. august forlot de den nå isfrie Gjøahavn og satte kursen mot det ukjente vest. Is, tåke og farlige grunner gjorde turen videre vanskelig og veldig risikabel. De loddet dybder hele tiden og ofte var det ikke mer enn en fot med vann under kjølen. Likevel kom Gjøa seg fremover og den 17. august ankret de opp i Cape Colbourne, et punkt som til da var det østligste sted noe skip hadde nådd fra Beringstredet. Nordvestpassasjen var erobret. Noen dager senere, 26. august, så de sitt første skip, Charles Hansson fra San Francisco. Kapteinen om bord het J. McKenna, og han ble den første som fikk gratulere Amundsen med gjennomseilingen. Amundsen håpet selvfølgelig på å nå selve Beringstredet og sivilisasjonen denne sommeren, men isen tillot ikke det. Allerede den 2. september ble de stoppet av isen ved King Point, like ved Herschel-øya, og da en uke var gått skjønte de at de måtte tilbringe enda en vinter i Arktis. Men, denne gangen hadde de godt med selskap da hele 12 skip lå innefrosset her. De fortsatte med de magnetiske målingene, og Amundsen dro til Eagle i Alaska for å sende nyheter fra ekspedisjonen i telegram til verden der ute. Turen ble gjort sammen med kaptein Mogg fra et av de andre skipene som hadde havarert, Bonanza. Da Amundsen returnerte til King Point, var det første han fikk høre at Wiik hadde blitt syk og dødd. Midt i august 1906 kunne de fortsette og så nådde de Nome på den 31. Her ble de tatt i mot på samme måte som de dristige gullgraverne som på dette samme tidspunktet i historien hadde gjort Nome til et berømt sted. Nå startet en lang triumfferd som ga Amundsen full kompensasjon for alt strevet og de økonomiske problemene han hadde hatt i planleggingsfasen. Gjøa kom imidlertid ikke tilbake til Norge. Hun ble gitt til San Francisco by og ble i 1909 plassert i Golden Gate Park. Her sto hun og råtnet, men ble restaurert i 1948.

PLANEN OM Å KRYSSE POLHAVET
I de to påfølgende årene var Amundsen opptatt med å skrive og holde foredrag for å bøte på sin dårlige økonomi. Amundsen hatet disse foredragsturneene hvor han var i hendene på forskjellige agenter og foredragsbyråer. Han følte at han mistet handlingsfriheten sin. Samtidig måtte det være slik, det var en dyd av nødvendighet. Det er derfor ikke så rart at han satte i gang å planlegge en ny ekspedisjon, som han fikk presentert for Det Norske Geografiske Selskap allerede i 1908. Her foreslo han å bruke Nansens skip Fram, i et nytt forsøk på å krysse Polhavet. Hovedhensikten var å repetere det Nansen hadde gjort, utføre oseanografiske arbeider, men denne gangen med bedre utstyr og mer moderne måleinstrumenter. Nansen hadde ikke vært forberedt på de store havdybdene de møtte på første Fram-ferd, og hadde ikke brukt adekvate og lange nok loddeliner osv. Prøvene og undersøkelsene på dypt vann hadde derfor blitt svært mangelfulle. På begynnelsen av 1890-tallet var dessuten de tilgjengelige dypvannstermometrene og andre instrumenter veldig upresise. Med sine smarte metoder hadde uansett Nansen fått kartlagt og analysert store deler av Polhavets oseanografi, men på tross av hans briljante arbeider var det fortsatt mye man lurte på. I årene etter første Fram-ferd hadde Nansen selv bidratt med å forbedre instrumenter og metoder. Ved å benytte seg av den nye teknologien var Amundsens plan å bekrefte Nansens resultater og hypoteser. Nansen var overbegeistret over Amundsens planer og ga ham sin fulle støtte. Utsiktene for en vellykket ekspedisjon så lyse ut, og både private og offentlige sponsormidler ble relativt enkelt skaffet til veie. De fleste trodde at Amundsen på denne turen ville nå Nordpolen, og det var det som først og fremst ga ham så mye oppmerksomhet. Folk regnet med at når Amundsen prøvde ville han lykkes. Det er ingen tvil om at Amundsen ønsket å erobre Nordpolen, selv om han aldri sa det rett ut. At folk flest interesserte seg mest for de spektakulære sidene ved ekspedisjonen og mindre for forskningsaspektet og det vitenskapelige ved den, ble helt klart da støtten og oppmerksomheten uteble tidlig på sommeren i 1909. Da ble det nemlig kjent at både Fredrick Cook og Robert Peary skal ha nådd Nordpolen.

Dette førte til at Amundsen la om planene sine helt. Da snudde opinionen, oppmerksomheten rundt ekspedisjonen dalte og det virket håpløst å skulle utstyre Fram for en femårig ferd. Amundsen følte også at for å opprettholde sitt gode navn og rykte som polfarer, så måtte han virkelig prestere noe, sette seg høye mål, finne på noe sensasjonelt. Uten å informere flere enn tre av sine mest betrodde, bestemte han seg for å prøve å erobre Sydpolen. Da Fram forlot Norge i juni 1910 var den offisielle planen å seile rundt Kapp Horn, opp Stillehavet og inn på Polhavet via Beringstredet sommeren 1911. Men, i Funchal på Madeira, annonserte Amundsen at han isteden skulle til Hvalbukta i Rosshavet og derfra skulle gå på ski til Sydpolen. Amundsens melding nådde Scott på New Zealand akkurat i det han var i ferd med å sette kursen mot McMurdo-bukta for å etablere sin sydpolsbase, cirka 560 km fra Hvalbukta. Skarp kritikk ble da rettet mot Amundsen som ble beskyldt for å starte et race mot Scott, men med tiden har kritikerne innrømmet at det faktisk ikke gikk an å anklage ham for å forsøke å dra til Sydpolen med et helt annet geografisk utgangspunkt og på en helt annen måte enn Scott. Amundsen og hans fire turkamerater nådde polen 14. desember 1911, Scott den 18. januar 1912, men alle i det engelske polpartiet døde på vei tilbake.

NORDØSTPASSASJEN
Med en gang Amundsen kom tilbake til sivilisasjonen, begynte han på ny å planlegge en ekspedisjon som skulle drive over Polhavet i Arktis. Fram hadde plukket opp hele sydpolspartiet i 1912 og returnert via Tasmania til Buenos Aires for en overhaling. Planen var da å gå nordover langs Amerika i Stillehavet, etter oppgradering av ustyret om bord og med nye forsyninger. I 1913, mens Amundsen var på foredragsturné i USA, ble det foreslått at Fram skulle få bli det første skipet gjennom Panama-kanalen. Amundsen syntes det var en god idé og ville gjerne benytte seg av denne muligheten. Så ble Fram beordret til Colón i Panama. De ventet i to og en halv måned, men så ble de sendt tilbake til Buenos Aires med ordre om å seile rundt Kapp Horn likevel. I mellomtiden var Fram blitt i så dårlig stand at hun ikke ville rekke frem i tide til Beringstredet i løpet av sommeren 1914 og før en ny vinter. Da bestemte Amundsen at Fram skulle hjem til Norge, og at de heller skulle prøve seg gjennom Nordøstpassasjen i 1915 slik Nansen hadde gjort i 1893. Fram ankom Norge bare to uker før første verdenskrig brøt ut, og det satte en midlertidig stopper for Amundsens planer. Verst var det kanskje, syntes mange, at Fram hadde fått store og ubotelige skader av tørråte etter sitt lange opphold i tropene. Nå ville Amundsen bruke fly på sine ekspedisjoner, og endte opp med å bli en av flyhistoriens største pionerer i polare strøk. Så tidlig som i 1909 hadde han forhandlet med forskjellige flyvere, selskaper og flyfabrikker om å få bli med på eventyrene i luften, og i 1914 kjøpte han et Farman dobbeltdekkerfly i USA og fikk det fraktet til Norge. Nå tok Amundsen flysertifikat, og da krigen brøt ut ga han flyet til den norske regjeringen.

Krigen og tapet av Fram førte ikke til at Amundsen forlot sine planer. Han investerte pengene sine i shipping, kjøpte aksjer og doblet faktisk kapitalen sin. Så bestilte han i 1916 et nytt skip, som ble bygget i Asker. Den lenge utsatte driften over Polhavet skulle nå realiseres. Hans nye skip var ferdig i juni 1917 og fikk navnet Maud etter den norske dronningen. Maud var designet av Christian Jensen og lignet veldig på Fram. Skroget var endog enda rundere. Mauds lengde var 120 fot og hun var 40 fot bred (13 m). Største lengde (lengde over alt) var 120 fot, bredde 40 fot og skroglinjene var formet som en del av en sirkel i alle vertikale snitt, langskips og tverrskips. Skutesiden var rundt tre fot tykk fra utsidens ishud av jerntre til det innerste laget. Innvendig var skroget forsterket med vertikale og skrå støtter forbundet med naturlig formede eikeknær. Formen hennes gjorde at hun oppførte seg helt utmerket i det tunge presset fra skruisen, men i åpen sjø rullet hun som et vaskevannsfat. I løpet av vinteren 1917-18 utstyrte Amundsen Maud for en fem års lang reise, og fikk spesialforsyninger fra USA. Den 18. juli 1918 satte de ut fra Vardø med et mannskap på ni. Antallet steg til ti da en russisk-norsk ingeniør fikk hyre om bord i Khabarova. Mannskapet besto av: Helmer Hansen som kaptein, som også hadde vært med i Nordvestpassasjen og til Sydpolen, Oscar Wisting, førstestyrmann, som også hadde vært med til Sydpolen, og blant nykommerne var H. U. Sverdrup, ansvarlig for det vitenskapelige arbeidet om bord. Maud-ekspedisjonen møtte mange og store utfordringer underveis. I september 1918 stoppet isen dem rundt 15 km øst for Kapp Tsjeluskin, og her ble de liggende et helt år. Tiden ble brukt til vitenskapelige undersøkelser og til kartlegging av kontinentets nordligste halvøy. På sommeren i 1919 forsvant ikke isen rundt Maud slik de hadde regnet med, og skuta kom først fri midt i september etter flere sprengninger og mye frem og tilbake. Til slutt, 12. september, nådde de åpen sjø og kunne fortsette reisen østover. To menn forlot ekspedisjonen her. Det var Tessem og Knudsen, som hadde meldt seg frivillig til å gå tilbake til Port Dickson med årets vitenskapelige analyser og rapporter. De fikk med seg et stort antall hunder og forsyninger for et år, og fikk selv velge om de skulle dra på høsten eller vente til våren. Det ble til at de dro på høsten, men de nådde aldri målet sitt. Maud seilte videre østover men nå var det for langt på året til å kunne trenge gjennom nordover og starte driften mot polen. Et forsøk på å komme klar av kysten ved De nysibirske øyer mislyktes, og den 21. september stoppet all fremdrift. Så måtte de sette de opp et vinterkvarter her ved den åpne kystlinjen ved Ayon-øya, rundt 950 km fra Beringstredet. I løpet av vinteren forlot Sverdrup skipet og levde i åtte måneder blant tsjutskere og reinsdyr. Hele Nordøstpassasjen var gjennomseilt i juli 1920 og den 28. juli ankom de Nome i Alaska. Amundsen hadde da seilt gjennom Nordøstpassasjen som for første gang hadde blitt krysset av Nordenskiöld med Vega i 1878-79. Den andre gangen noen hadde greid dette var i 1914-15, da to russiske isbrytere klarte å seile fra øst til vest (Taimyr og Vaigach).

I Nome sa Amundsen til mannskapet sitt at de som ville hoppe av nå etter to år, sto fritt til å gjøre det. De var jo ennå ikke i gang med ekspedisjonens egentlige formål, nemlig å drive inn på Polhavet. Fire av de åtte gjenværende om bord bestemte seg for å dra hjem til Norge. Da det ikke fantes folk i Alaska som kunne erstatte disse, dro de fire personene av gårde bare, inkludert Amundsen. Planen var å returnere til Sibir, ta om bord noen fra lokalbefolkningen der borte og så komme i gang med driften. Nå var uansett isen verre enn før, og etter en lang kamp mot naturkreftene og med en ødelagt propell, så de seg nødt til å slå seg til for vinteren. Da var de bare 40 km fra den plassen hvor Vega hadde ligget i 1878-79.

I løpet av denne vinteren bestemmer Amundsen seg for at han skal overlate til Wisting og Sverdrup å gjøre et nytt forsøk på å komme seg inn på Polhavet, om de var villige til det. Amundsen selv ville gå tilbake til planene sine om å bruke fly i utforskningen av Arktis. Følgelig ble Maud kjørt til Seattle for å bli reparert i 1921. Så dro hun på nytt ut i juni 1922, nå med et mannskap på åtte. De dro innover, frøs fast øst for Wrangel-øya, men ble ikke brakt videre over det arktiske osean som de hadde håpet på. Etter to år kom Maud seg løs og bort til de nysibirske øyer og prøvde, etter Amundsens ordrer, å returnere til Beringstredet, men så var de nødt til å overvintre enda en gang, nå like ved utløpet av Kolyma-elven. Endelig og til slutt dro Maud tilbake til Seattle hvor hun ankom i oktober 1925. Om bord hadde de en stor mengde observasjoner og nedskrevede data som gjorde ekspedisjonen til en gedigen vitenskapelig suksess.

PROBLEMER
I årene fra 1922 til 1925 opplevde Amundsen sine største skuffelser, men også sine største triumfer i sitt så mangfoldige liv. I 1922 hadde han kjøpt et Junker-fly, som ble fraktet om bord i Maud til Point Hope i Alaska, hvor det ble sendt videre til Wainwright. Herfra skulle de prøve å fly til Svalbard på våren i 1923, men de greide ikke å lette, fikk ikke tak i bensin og måtte gi opp. Da Amundsen kom tilbake til Norge etter dette, følte han seg helt på bånn. Han hadde i det lengste håpet på å skaffe penger til en flyekspedisjon med utgangspunkt på Svalbard, men nå møtte han motstand fra alle kanter. Folk flest så på Maud-ekspedisjonen som mislykket og opinionen var mot ham. Mange mente at Amundsen skulle ha blitt igjen på Maud og ikke stukket av gårde på nye og risikable eventyr. Hans gode navn og rykte som seriøs polfarer og utforsker slo sprekker, og folk stilte spørsmålstegn ved hans moral. Og, som om ikke det var nok så hadde Amundsen store økonomiske problemer. Flere ganger tidligere hadde han nesten gått konkurs, og det delvis fordi han hadde vært så oppslukt i planene sine og trodd så sterkt på dem at han alltid var overbevist om at ting ville ordne seg. Frem til nå hadde hans optimistiske kalkyler alltid slått til. Han hadde alltid fått hjelp i siste liten, men i 1923 så det virkelig mørkt ut. Gjelden hans hadde bare blitt større og større, noe som også skyldtes andre enn ham selv. Det eneste han eide og kunne omsette, Maud-skuta, drev rundt nord for Sibir og ingen visste om hun noen gang skulle komme hjem igjen. Det ble riktig ille da broren hans som hadde lånt ham penger selv fryktet for sin økonomi, og Amundsen gikk da bankerott. Amundsen var trolig ikke så flink med penger, men å gå konkurs var for ham det samme som å være kriminell. Konkursen ble en verkebyll han måtte prøve å bli kvitt og han ville ikke finne ro før han hadde betalt tilbake alt han skyldte.

FLYVNINGENE TIL 88⁰ NORD
I 1924 dro Amundsen på nytt til USA for å holde foredrag, men der hadde også interessen for ham dabbet av. Han ble ganske fortvilet, og hadde funnet ut at fortsatte det slik ville han ikke ha tilbakebetalt alt og greid å finansiere sin nye ekspedisjon før etter 60 år. Men så skjedde det et mirakel. Lincoln Ellsworth tok kontakt med ham, introduserte seg selv som en han hadde møtt i Frankrike i 1917, sa at han var interessert i arktisk utforskning og at han var villig til å finansiere en flyekspedisjon fra Svalbard. Amundsen svarte entusiastisk ja, og det ble begynnelsen på et rikt samarbeid og et varmt vennskap mellom de to. To Dornier Wal-maskiner ble anskaffet (flybåter), N-24 og N-25, og fraktet til Svalbard. Hvert av flyene med til sammen seks deltakere om bord tok av fra King’s Bay på 79⁰ N den 21. mai 1925. Planen var å fly nesten til Nordpolen og deretter returnere en litt annen vei for å kartlegge området nord for Svalbard. De regnet jo bare med å få se is, men å få bekreftet at det ikke var noe fastland der ville ha stor verdi i seg selv. Før flyene hadde nådd de nordligste av øyene på Svalbard, møtte de tåke og måtte kjøre i over to timer over tåkebankene. Etter at tåken lettet, var det bare is å se så langt øyet rakk. Tidlig om morgenen den 22. mai får de se åpne råker, og når Amundsen med N-25 er i ferd med å finne et passende sted å lande for å ta en ”position check”, får han trøbbel med den ene motoren. Begge flyene ble satt ned på isen, men N-24 var så ødelagt at de bare måtte forlate det. Ellsworth, Dietrichson og Omdal befant seg da bare noen hundre meter unna N-25, men brukte faktisk fem dager på å gå til Amundsen og hans besetning (Riiser-Larsen og Feucht). Isen var i oppløsning, var lunefull og kjempefarlig å gå på, og de bar på veldig tunge ting som de ville ha med seg fra flyet de forlot. Både Omdal og Dietrichson falt gjennom isen, men ble reddet av den brave Ellsworth. N-25 var i stor fare. Det var veldig kaldt og det la seg is på vingene, og pakkisen var i konstant bevegelse. Det lille skjøre flyet kunne ha blitt knust så lett som bare det. Så klemte de til alle seks og fikk dratt flyet sitt opp på et større og tryggere isflak. Nå var det relativt sikkert. Så gjaldt det bare å velge mellom å få det på vingene igjen og fly hjem, eller å kare seg ned til Grønland, 600 km unna. Sjansen for å komme seg helskinnet til Grønland var virkelig ikke stor, og Amundsen bestemte at de skulle prøve å lage en ordentlig rullebane på isen og så ta av med alle seks om bord. I tre uker holdt de på med lite mat og dårlig utstyr. Det åpnet seg råker, og store biter av is kom seg løs og fløt av gårde. Ved flere anledninger var de sikre på at de skulle miste flyet, og at alt skulle være forgjeves. Til slutt, den 6. juni, finner Riiser-Larsen og Omdal et passende flak som var stort nok til lette fra, og så var det bare å begynne å glatte det ut. Å klargjøre en rullebane med passende myk snø gikk hardt utover ryggen, men Omdal kom på å tråkke snøen og isen hardt sammen istedenfor. I fire dager gikk de der og trampet for harde livet, opp og ned på rullebanen. En ekstra streng kulde kom dem til unnsetning den fjortende og hardnet overflaten, den påfølgende dagen var det klarvær og så var det bare å hoppe i det. Alt unødvendig utstyr lot de være igjen på isen. Med seks menn om bord og bensin nok for åtte timer, klarte Riiser-Larsen det utrolige å få N-25 opp i lufta. Åtte timer senere landet de trygt og godt rett nord for Svalbard. En selfanger plukket dem opp og fraktet dem til King’s Bay, hvor en hel armada med båter og fly sto klare til å dra ut for å lete etter dem. På reisen sørover langs kysten av Norge, ble de møtt av jublende folkemasser. Overalt hørtes hurrarop og overalt var det norske flagg. Alminnelige folk skrev heltedikt om polfarerne og fikk dem på trykk i avisen. I Oslo tok det helt av. Byen skal ha gått fullstendig av hengslene. Nå var han igjen den store nasjonale helten i nordmenns øyne.

DEN FØRSTE FLYVNING OVER POLHAVET
Selv nå hvilte ikke Amundsen på sine laurbær. Han hadde ett mål til han gjerne ville nå, nemlig å krysse Polhavet fra Svalbard til Alaska. Mulighetene for å bruke luftskip hadde tidligere vært diskutert i forkant av N-25-ekspedisjonen, og Riiser-Larsen hadde da fortalt Amundsen om det italienske luftskipet N-1 som han mente kunne egne seg. Så kom oberst Umberto Nobile til Norge i august 1925 for å snakke med Amundsen og Riiser-Larsen. Da ble de enig om å kjøpe luftskipet. Ellsworth var med og finansierte prosjektet, kontrakt ble undertegnet og Nobile ble ansatt som kaptein om bord. Omfattende forberedelser ble satt i gang, inkludert installasjon av fortøyningsmaster i Oslo og Vardø. I King’s Bay ble det satt opp en gedigen hangar. Alt gikk etter planen, og den 7. mai 1926 kom N-1, nå omdøpt til Norge, til King’s Bay. På dette tidspunktet hadde Byrd allerede ankommet King’s Bay med sitt Josephine Ford-fly for å prøve å dra til Nordpolen. Mange lurte på om det skulle utvikle seg til et race mellom flyet og luftskipet, og om Byrd og Amundsen kanskje ville forhaste seg veldig og fremskynde avreisen for å komme først. Slik ble det ikke, og Amundsen gledet seg over at Byrd gjennomførte en vellykket flyvning til Nordpolen den niende mai, to dager før luftskipet Norge tok av. Amundsens holdning var i tråd med hans tidligere standpunkt i striden mellom Peary og Cook.

I 1911 hadde havstrøms- og tidevannseksperten Rollin A. Harris fra U. S. Coast and Geodetic Survey, lagt frem sin hypotese om at det fantes store landmasser i dette området. Hans antagelser baserte seg på datidens tilgjengelige tidevannsobservasjoner, men under Maud-ekspedisjonen fant man ut, etter grundige undersøkelser, at han måtte ha basert seg på ufullstendige data. Nå antok man med stor sikkerhet at det man hadde oppdaget om havstrømmer og tidevann langs kysten av Sibir og i Alaska pekte i retning av at man hadde med et stort, åpent og dypt hav å gjøre. På Norge-ferden ble dette bekreftet, selv om man under store deler av flyvningen ikke kunne se noe på grunn av tåke og skyer. Flere ganger førte tåke og skyer til så mye ising at situasjonen holdt på å bli kritisk, både som en følge av at luftskipet ble tyngre og at det slått ble hull i duken av isklumper fra propellene. Mange hull ble oppdaget men reparert underveis og Norge kom seg ut av isingsonen uten store ødeleggelsene. Hun løftet sin store kropp, som var over 100 m lang, opp fra de snødekte bakkene i King’s Bay og satte kursen for Point Barrow i Alaska – via Nordpolen. Mannskapet besto av seksten karer og inkluderte Wisting, en av Amundsens turkamerater til Sydpolen og førstestyrmann på Maud. Tidlig om morgenen 12. mai flyr de over selve Nordpolen, hvor de slapp tre flagg ned på isen, det norske, italienske og det amerikanske. Mellom Nordpolen og Point Barrow gikk ruten over det største uutforskede området av Arktis.

På morgenkvisten 13. mai, 46 timer etter take-off, så de land, og da var de rett vest for Point Barrow. De påfølgende 24 timene ble de vanskeligste på hele turen. Nå hadde de nådd målet sitt, de var helt utslitt og led av mangel på søvn. De måtte uansett prøve å komme lenger sørover, helst til Nome, men det var veldig vanskelig å navigere grunnet dårlig radiokontakt, elendig sikt, og de gangene det klarnet opp var det så å si umulig å få øye på noen landemerker i det hele tatt i det monotone, islagte landskapet. Gjentatte ganger endret de kurs, men på den fjortende, 72 timer etter avreisen fra Svalbard, landet Norge trygt i Teller, rundt 90 km fra Nome. Og nå, på nytt, ble Amundsen og hans følge overøst med gratulasjoner og hurrarop. I Oslo var mottakelsen helt på linje med den han hadde fått i 1925. Amundsen hadde tatt med seg det norske flagget som fulgte ham under hele Norge-ferden, og da han skulle tale til de tusener av mennesker som hadde møtt opp for å høre ham, ble han spurt om hva som hadde fått ham til aldri å gi opp og dra ut og av gårde igjen og igjen. Da brettet han ut flagget og svarte: ”Her er svaret. Dette flagget har til enhver tid drevet meg.” Alle som kjenner Amundsen vet at dette ikke bare var noe han sa. Han elsket landet sitt virkelig og var veldig stolt av det. Etter Norge-ferden erklærte han at han ikke lenger ville spille noen aktiv rolle i utforskningen av polarområdene, men at han alltid ville stille seg til disposisjon for enhver som ønsket å dra nytte av hans erfaringer. Nå ville han trekke seg tilbake og være i fred og ro i huset sitt utenfor Oslo, det huset som en av hans venner og beundrere hadde kjøpt fra konkursboet og gitt ham i gave. Imidlertid skulle ikke freden vare så lenge. En uheldig konflikt oppsto mellom ham og Nobile, som hadde sett på seg selv som en likeverdig leder av Norge-ekspedisjonen. Ifølge arbeidskontrakten var han ansatt som kaptein på luftskipet, og Amundsen var ekspedisjonens leder. I selvbiografien sin tok Amundsen avstand fra Nobiles holdninger og mening om saken, og benyttet samtidig anledningen til å ta et oppgjør med andre folk som hadde såret ham, gjort ham bitter eller som han var helt uenig med.

DEN SISTE FLYVNING
Amundsens selvbiografi virvlet opp en del gammelt grums, men før dette fikk sjansen til å sette seg, var Nobile i gang med en ny ekspedisjon, sin egen luftskipsekspedisjon med Italia. Etter en flyvning fra Svalbard til Severnaya Zemlya (Nordlandet), hvor de ikke oppnådde det de ville, dro de videre og nådde Nordpolen den 23. mai 1928. På returen til Svalbard, ble Italia tvunget ned og havarerte. Ingen presis informasjon fantes om deres nøyaktige posisjon, men en stor redningsaksjon ble satt i gang. Amundsen tilbød seg å hjelpe, og håpet på å få lede operasjonen initiert av den norske regjeringen. Men, fly fra det norske forsvaret skulle brukes og Amundsen var ingen militær. Til hans store skuffelse ble det løytnant Riiser-Larsen, hans kamerat fra 1925 og 1926, som fikk oppdraget. Amundsen var imidlertid fortsatt klar for å delta i søket, og takket ja til å bli med et fransk fly av typen Latham. Flyets pilot het Gilbaud. Amundsen hadde fortsatt en stor bekymring, gjelden hans fra årene 1923-25 var fortsatt ikke nedbetalt. Planen hans var å selge alle gullmedaljene sine for å ordne opp i finansene, og før han forlot Oslo var det siste han sa til bokførerne sine: ”Gjør meg til en fri mann”. Før han dro fra Tromsø fikk han beskjed om at Historisk museum i Oslo kunne kjøpe samlingen hans, og det var akkurat nok til å blidgjøre kreditorene hans. Så ble han da fri til slutt. Eksperter uttalte at Latham-flyet ikke var egnet til formålet, men tiden var knapp. Både Wisting og Dietrichson skulle egentlig ha vært med Amundsen, men det var bare plass til en av dem og valget falt på Dietrichson som var flyver. Attende juni flyr de ut fra Tromsø, og i noen få timer holdt de radiokontakt med dem fra land, så fulgte stillheten. Da flyet ikke kom frem til Svalbard da det skulle, var man redd for at det hadde styrtet i sjøen og at Amundsen og de andre var borte. Omfattende søk ble gjort, men det eneste som ble funnet var noen vrakdeler fra flyet. Man har aldri fått greie på hvordan Amundsen døde, men det man vet er at han avsluttet sin karriere i et forsøk på å redde en kollega.

SLUTTORD
Amundsen sa selv at han aldri ble en ordentlig utforsker av Arktis, da han helt siden han var femten år gammel hadde brukt all sin energi på ett eneste prosjekt: å utvide vår viten om polarområdene. Forskjellige omstendigheter førte til a han ved flere anledninger måtte gjøre om på planene sine og ta avstikkere, men etter at han hadde krysset Nordvestpassasjen var det bare én ting som sto i hodet på ham i perioden 1908-26: å krysse Polhavet og å nå Nordpolen. Erobringen av Sydpolen var egentlig resultatet av tilfeldigheter. Amundsen var ingen vitenskapsmann og han lot aldri som han var en heller. På alle sine reiser interesserte han seg for å sikre innhentingen av vitenskapelige data og legge til rette for at forskerne fikk utført sine observasjoner osv., men han var mindre interessert i resultatene og enda mindre i teoriene deres. Når han snakket om vitenskapsmenn pleide han ofte å beskrive deres personlighet heller enn å snakke om det de hadde oppnådd. Grundig planlegging, sans for detaljer, og en nesten nevrotisk ordenssans kombinert med en særegen evne til å ta initiativet til ting la grunnlaget for hans suksess. Når han skulle ansette deltakere på ekspedisjonene sine, var det helt klart en spesiell ting han var ute etter: oppfinnsomhet. Når han fortsatt var på planleggingsstadiet, kunne han be om å få utført en vanskelig oppgave eller stille et umulig spørsmål til en av sine utvalgte. Hvis han da fikk som svar at det ikke lot seg gjøre, var han udugelig i hans øyne og kvittet seg med vedkommende. Om den samme personen senere kom tilbake til ham med en plan for hvordan han skulle løse problemet, var Amundsen fornøyd selv om utfallet av den presenterte løsning var komplett uforståelig eller ikke mulig å gjennomføre.

På ekspedisjonene sine krevde Amundsen det samme av sitt mannskap som av seg selv, nemlig punktlighet og orden. Under den lange Maud-ferden ble han jevnlig angrepet av, og til tider lurt, av journalister og andre nyhetssøkende gribber, og disse erfaringene førte til at han ble svært mistenksom overfor folk som prøvde å henvende seg til ham. Prisen han betalte for sin suksess var høy, han mistet faktisk troen på mennesket. På tross av dette var han den varmeste, mest gjestfrie, sjarmerende og rause person overfor sine nærmeste. Få menn i historien har til de grader fulgt sine planer, stått på og nådd sine mål med større suksess enn Amundsen. Hans heltemodige død har sammen med hans mange og strålende bedrifter plassert Amundsen i fremste rekke av berømte polfarere. På Maud-ekspedisjonen jobbet han selv som kokk i to år da alle om bord gikk på skift i byssa. Og, aldri var vel kjøkkenet renere og mer ryddig enn i denne perioden. Alt var å finne på sin faste plass. Han etablerte strenge daglige rutiner, som bare ble avbrutt av de store feiringene av fødselsdager osv. Amundsen var også den om bord som mer enn noen annen virkelig greide å lage feststemning. Mannskapene hans var veldig glad i ham. Amundsens pengeproblemer sto for øvrig i en veldig kontrast til hans ellers så omstendelige og pirkete forhold til de fleste ting. Hans tilsynelatende ansvarsløse omgang med penger skyldtes sikkert det faktum at han så på penger som et nødvendig onde, uten verdi i seg selv. Så må det også legges til at han, i likhet med mange andre polfarere og oppdagere av samme kaliber, hadde en urokkelig tro på egne prosjekter, og at han når han møtte motstand eller manglet penger, ofte så på det som utakknemlighet eller tok det personlig. Troen på seg selv var hans største styrke, som førte ham til de mål han hadde satt seg. Samtidig ble denne troen i kombinasjon med hans følsomme personlighet også det han slet mest med, og som gjorde ham både bitter og ensom.

Teksten er hentet fra Encyclopedia Arctica, og ble skrevet av Harald Ulrik Sverdrup. Den er oversatt til norsk av Frammuseet. Takk til redaktør Dr. Stefansson for alle rettigheter til bruk.

"Seier venter den, som har alt i orden - held kalder man det.
Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide - uheld kaldes det"

Roald Amundsen
 

Hjem Kontakt Nettstedskart Ansvarsfraskrivelse

Copyright ©2014, The Fram Museum. All rights reserved.